| dc.description.abstract | ADHD er en psykiatrisk diagnose som gis til hyperaktive og/eller ukonsentrerte barn, og det antas fra forskere på feltet at en medfødt hjernefeil er årsaken. Både forskningsresultatene, den kliniske diagnostiseringen og medisineringen av ADHD er svært omstridt, og kontroversen aktualiseres stadig, både av mye faglig uenighet og offentlig debatt om både diagnosen og den sterke økningen i bruk av sentralstimulerende medisiner i behandlingen av barn helt ned i 6-års alder. I 2011 bruker 18 000 norske barn og unge under 20 år slike medisiner, mot 9 200 i 2004, noe som utgjør nesten en fordobling på syv år.
Denne oppgaven er en sosiologisk diskursanalyse av læreres forståelser av ADHD, og oppgavens primære empiri er produsert gjennom fokusgruppeintervjuer ved tre ulike skoler i Oslo. Som sekundær empiri benyttes blant annet relevante fagartikler fra ADHD-feltet og læreplaner fra norsk skole. ADHD har skolen som sin umiddelbare kontekst, både fordi det i hovedsak er i skolesammenheng at "ADHD-atferd" oppfattes som problematisk og fordi lærerne ofte er de første til å identifisere mistanke om mulige ADHD-tilfeller. Derfor er lærernes diskursive konstruksjoner og tilgjengelige måter å forstå ADHD på interessante i forbindelse med dette relativt nye og svært kontroversielle temaet.
Formålet med denne studien er å undersøke hvilke diskurser (eller forståelsesformer) lærerne kan benytte seg av for å snakke om ADHD og hvordan deres forståelse blir påvirket av de omgivelsene de finner seg i, nemlig skolen. Arbeidet har tatt utgangspunkt i følgende problemstillinger:
(1)Hvilke diskurser preger lærernes forståelser av ADHD?
(2)Hvordan påvirker lærernes perspektiver på opplæring bruken av disse diskursene?
(3)Hvilke sosiale konsekvenser kan disse diskursive konstruksjonene tenkes å ha?
Tre ADHD-diskurser identifiseres: 1) en biologisk-medisinsk diskurs som fokuserer på det biologiske individet og hjernen, og ser ADHD som en patologisk tilstand som kan behandles med medisiner; 2) en psykologisk diskurs som fokuserer på at ADHD-atferd kan skyldes andre årsaker relatert til barnets nære relasjoner, som omsorgssvikt eller uro og utrygghet, som ikke skal behandles med medisiner men ved hjelp av samtaleterapi eller andre psykososiale tiltak; 3) en systemkritisk diskurs som dreier fokuset bort fra de aktuelle individene og over på de systemene som omgir det, først og fremst skolen, men også barnepsykiatrien, samfunnet og kulturen ellers. Her ligger fokus på årsaker i disse systemene heller enn i individet.
Videre identifiseres gjennom intervjuene og ved gjennomgang av læreplaner, tre delvis motstridende perspektiver på skolens opplæring: fagopplæring, sosial opplæring og tilpasset opplæring. Oppgaven undersøker hvordan lærerne må forholde seg til et stadig økende kunnskaps- og resultatpress samtidig som de skal være inkluderende omsorgspersoner med tid til, og forståelse for, ulike barn med ulike behov. Videre undersøkes om hvorvidt det er kan være grunnlag for å si at intervjuene speiler en medikalisering av avvikende atferd og dårlige skoleresultater, og det konkluderes underveis med at det foreligger et biologisk medisinsk diskursivt hegemoni. Oppgaven tar også for seg hvordan en liberalisering av begreper som inkludering og tilpasning i de siste to læreplanreformene (Reform 97 og Kunnskapsløftet 2006) i eksplisitt eller implisitt form påvirker lærernes forståelse av sin egen arbeidshverdag og relasjonen til (og forståelse av) elevene sine, og det pekes på et sammenfall mellom den biologisk-medisinske ADHD-diskursen og den skoleresultat-orienterte fagopplæringsdiskursen. Begge har et sterkt objektiverende individfokus.
I drøftingen av de potensielle sosiale konsekvensene av hva intervjuene synliggjør, pekes det på konvergens mellom den biologisk-medisinske måten å forstå ADHD på, og en resultatorientert og kunnskapsintensiv forståelse av opplæringen i skolen. Begge disse har et sterkt individ-fokus, noe som kan føre til avmaktsfølelse hos lærerne og gi strukturelle insentiver til diagnostisering og medisinering av avvikende atferd i skolen. Konklusjonen er derfor en forsiktig advarsel mot å søke løsningen på normaliserings- og resultatpress i skolen i den i enkelte elev, og heller undersøke om den norske skoles ambisjon om å være inkluderende er så vellykket som vi ønsker å tro. | nor |