Medbestemmelse i en risikoutsatt hverdag : En analyse av rederiers risikovurdering for kapring og skipspersonellets medbestemmelsesmuligheter i prosessen vedrørende tiltaksutforming.

Abstract

De siste årene har det vært en drastisk økning av piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia. Stadig flere skip blir kapret eller forsøkt kapret, og risikosonens omfang øker kraftig. Samtidig som en rekke rederier opplever dette som en stor trussel mot deres skip og deres virksomhet, er det en rekke personer som virkelig får føle denne sikkerhetstrusselen på kroppen. Det er sjøfolkene på de enkelte skipene som passerer de risikoutsatte områdene. I denne oppgaven rapporterer jeg fra en studie av et norsk rederi som har skip i området. Formålet med studien har vært å undersøke hvordan rederiet kartlegger og vurderer risiko, samt hvilken medbestemmelse og innflytelse mannskapet har i dette arbeidet. Forskningsspørsmålene som har blitt belyst er følgende: 1) Hvordan vurderer rederiet risikoen for kapring og hva gjør de i forhold til denne sikkerhetstrusselen? 2) I hvilken grad er de ansatte ved skipene blitt inkludert i prosessen med å utforme sikkerhetstiltakene? 3) Har skipspersonellet og rederiets administrasjon samme oppfattning av sikkerhetstrusselen og konsekvensen av den? 4) Hvilken rolle spiller det at skipspersonellet er filippinsk mens rederiets personell er norsk? For å belyse disse problemstillingene har jeg intervjuet mannskap og offiserer på et av rederiets skip. Jeg har i den sammenheng seilt sammen med besetningen i ti dager, fra Singapore til Indonesia, hvor jeg intervjuet og observerte de seilende. Jeg har hatt flere informantsamtaler med personer i rederiet, samt intervjuet flere sentrale personer i rederiet. Det filippinske mannskapet blir eksponert for en sikkerhetsrisiko som får psykologiske og traumatiske konsekvenser for dem, og de frykter at deres liv skal gå tapt. I hvilken grad blir de inkludert i prosessen vedrørende utforming av sikkerhetstiltak? Det viser seg at ledelsen på skipet og ved rederiet er opptatt av å inkludere mannskapet. Hvorfor er det slik? Det er flere ordninger som skal sikre de seilende medbestemmelse i prosessen. I tilegg til den daglige kommunikasjonen mellom rederiet og skipet arrangeres det årlige offiserskonferanser i Manila hvor mannskapet kan uttale seg. Kommunikasjonsstrukturen er slik at all kommunikasjon mellom rederiet og skipet går gjennom kapteinen. Selv om han setter diplomatiske verdier høyt er det ved flere anledninger slik at mannskapets ønsker stopper ved kapteinen. Han vurderer selv hva han vil gå videre med til rederiet. Hvis han vurderer det slik at det er for mye å spørre om, så kommer ikke denne forespørselen frem til rederiet. Mannskapet har også innflytelse ovenfor kapteinen ved at de samles regelmessig for å bli enige om hvordan de skal håndtere situasjonen. Også før de seiler inn i de farlige områdene drøfter de i fellesskap hva de skal gjøre. Kapteinen har i likhet med rederiet sikkerhet i hovedfokus, men det er flere måter å håndtere risikoen på og det eksisterer forskjellige oppfatninger av dette. For utenom at avstanden til piratene varierer mye mellom rederiet og de seilende er det også store kulturelle forskjeller dem imellom. Dette er med å prege hvordan de vurderer risiko, hvordan de opplever faren, og hva de ønsker å utføre av tiltak. Dette påvirker også dialogen mellom rederiet og skipet, og jeg redegjør for hvordan kulturelle forskjeller kan skape kommunikasjonsproblemer og stereotypiske holdninger. Filippinere og nordmenn har et forskjellig forhold til autoriteter og ledelse, og dette preger dialogen dem i mellom. Selv om det er et klart ønske og et bevist fokus fra rederiet sin side at de seilende skal inkluderes i prosessen vedrørende tiltaksutforming, er det imidlertid ikke alltid slik. Det viser seg at de seilende i stor grad blir trukket med i mindre viktige prosesser, men i de store og viktige spørsmålene er gjerne avgjørelsen tatt uten de seilendes medvirkning. Det er flere grunner til at det er slik, og makt og kommunikasjonsstrukturen er noe av forklaringen. Samtidig er prosessen slik at rederiet søker informasjon og innspill fra andre aktører og det viser seg at en rekke aktører har mer innflytelse enn mannskapet på skipet. Både norske og internasjonale organisasjoner er sentrale i denne sammenheng. Dette er kunnskapsrike organisasjoner som rederiet trekker inn i deres vurdering av hvordan de skal håndtere situasjonen. Samtidig er det slik at de forskjellige aktørene har varierende avstand til faren, og det viser seg at de som jobber i de utsatte områdene er mye mer desperate i deres holdninger i forhold til de som jobber ved kontoret i Norge. Dette skaper forskjellige vurderinger og holdninger til hvordan piratenes virksomhet bør bekjempes, og det viser seg at de seilende har en noe begrenset innflytelse ovenfor sin egen situasjon. I det store bilde viser det seg at de som har ansvar for tiltakenes konsekvenser er de som tar beslutningene, og dette preger hvilke tiltak som blir iverksatt.