Fedre og barn : En kvalitativ studie av arbeiderklassefedre og barneomsorg

Abstract

Tema for denne masteroppgaven er arbeiderklassefedres omsorgspraksis for egne barn. Det rettes også oppmerksomhet mot hvordan arbeiderklassefamilien forholder seg til likestilling innad i sin egen familie. Etter at fedrekvoten ble innført i 1993 har det vært et økende fokus på fars plass i familien, og en myk og nærværende far har vært ideal for den moderne familiemannen. Mye forskning har blitt utført på dette feltet, men det har i størst grad vært rettet mot å undersøke middelklassefedres omsorgspraksis for barn, og da i spedbarnsalder. Arbeiderklasse¬familiens stemme har ikke blitt hørt i like stor grad og jeg har av den grunn hatt et ønske om å se nærmere på arbeiderklassefamilien og spesielt fedrenes forhold til barneomsorg. Jeg har valgt å se på to ulike deler ved familiene; fedrenes omsorgspraksis for barn i småbarns¬alder og familiens syn på likestilling innad i familien. Det teoretiske ståstedet er plassert innenfor kjønn og klasse. Arbeiderklassen defineres ut ifra utdanningsnivå og type arbeid. Den teoretiske forståelsen av klasse knyttes til begrepet om kulturell kapital utformet av Pierre Bourdieu, hvor klasser ses på som kulturelle prosesser som stadig reproduseres snarere enn som statiske strukturer. Kari Stefansen og Gunhild R. Farstad (2009) har utviklet to modeller for omsorgspraksis; et ordnet omsorgsløp og et skjermet rom som favner om klassebegrepet i familien, og jeg har i utstrakt grad benyttet meg av disse for å belyse innvirkning fra klassebakgrunn på familiers ulike valg knyttet til barneomsorg og likestilling. Å bruke kjønn som teoretisk utgangspunkt ble valgt fordi stemmene til både mor og far gis plass i intervjuene. Hvordan familier gjør kjønn er en teoretisk retning innenfor kjønnsforskningen som ser kjønn som noe vi gjør snarere enn noe vi er. Denne teoretiske forståelsen av kjønn fremsto som godt egnet til å få frem de kjønnede praksisene jeg fant innad i familiene. Mitt metodologiske ståsted er knyttet til kvalitative intervjuer. Åtte familier med arbeiderklassetilknytning har blitt intervjuet, hvor både mor og far var tilstedet i alle intervjuene. Intervjuene fant sted hjemme hos hver enkelt familie. Alle familiene er fra det samme geografiske området og alle har barn i småbarnsalder. Det å ha mødrene med i intervjuene, som i hovedsak handler om fedrene, ble valgt med henblikk på å utvide forståelsen av fedres plass i familien. Ved å intervjue mødre og fedre sammen var det muligheter til å forstå fedres omsorg for barn også gjennom mødrenes blikk, samt i tillegg få frem foreldrenes syn på likestilling i familien. Analysen har blitt nivåmessig inndelt i to deler. Den første delen handler om fedres omsorgspraksis for barn hvor kveldsstellet blir analysert. Mødres plass i familien har også blitt analysert i dette kapitlet basert på en observasjon av at mødrene var de som snakket mest i intervjuene, som knyttes opp mot hvorvidt fedrene innehar en posisjon som hjelpere i omsorgsarbeidet. Den andre delen tar et bredere perspektiv, og handler om likestilling i familien sett gjennom arbeiderklassefamiliers øyne. Her har familiens syn på likestilling blitt analysert gjennom å diskutere permisjonsordningen og fedrekvoten. Funnene viser at arbeiderklassefedre i stor grad ser seg selv som omsorgspersoner for sine barn og at de tar mye del i dette arbeidet. Likevel fremkommer tendenser til forskjeller mellom hvilken posisjon fedrene og mødrene tar når det gjelder omsorgsoppgavene. Fedrene viste i større grad en praktisk tilnærming til omsorgsoppgavene og var ikke like deltakende i den emosjonelle omsorgen for barna som mødrene var. Det var likevel en tendens mot til at fedrene i økende grad involverer seg i den emosjonelle omsorgen for sine barn. Det at mødrene fortsatt er den som knyttes mest til emosjonell omsorg syntes også å kunne gi fedrene en posisjon som mødrenes hjelpere i omsorgsarbeidet. Likestilling var ikke et viktig tema i arbeiderklassefamiliene, og de mente at fedrekvoten er en statlig overstyring der familiene selv burde få bestemme. Ytterligere forskning på arbeiderklasse¬familiens omsorgspraksiser etterlyses og et videre arbeid med å kartlegge klasse¬forskjellene kan gi bedre forståelser av hva slags utvikling det er behov for i den norske familien, ikke minst med hensyn på omsorgspraksis og likestilling.