| dc.description.abstract | Mitt anliggende med denne masteroppgaven har vært å undersøke den karismatiske kristne troens påvirkning på konstruksjonen av kristne menns maskulinitet, og hvordan de forstår egen kropp og helse i lys av dette. Undersøkelsens empiriske materiale består av intervjuer av
10 menn i alderen 30-40 år som alle tilhører en pinsemenighet på Østlandet.
I analysen av intervjuene har jeg vært opptatt av å løfte frem mennenes hverdagslige erfaringer, for på denne måten utforske hvordan karismatiske kristne menn forstår maskulinitet, kropp og helse. Det vil si at jeg har vært interessert i mennenes egne refleksjoner og hverdagskunnskap. Ambisjonen har vært å synliggjøre hvordan maskulinitet(er) leves, og hvordan karismatiske kristne menn forholder seg til kropp og helse.
Sentrale teoretiske perspektiver som benyttes er Robert W. Connells tese om konkurrerende mannlighetsformer og hegemonisk maskulinitet. Det sentrale hos Connell er at det finnes flere typer maskuliniteter som eksisterer side om side, men at det er en form som har fått gjennomslagskraft i ulike kulturer, denne kaller han hegemonisk maskulinitet (Connell,
1995). Videre benyttes Ulla-Britt Lilleaas begrep om kroppslig beredskap (Lilleaas, 2003) og Bourdieus begrep habitus (Bourdieu, 1994).
Undersøkelsen viser at den kristne troen er svært sentral i hvordan menn opplever og forstår maskulinitet, kropp og helse. Det foreliggende materialet viser at mennene ikke er så preget av den enorme kroppsfokuseringen som eksisterer i samfunnet forøvrig. Menigheten og det indre livet er viktigst, kroppens utseende blir ikke et så viktig anliggende. For mennene er det indre livet med Gud viktigere enn kroppen. I den grad kroppen får en betydning er det fordi de karismatiske kristne mennene betrakter den som ”et tempel for Gud” og derfor lever asketisk.
Resultatene i denne undersøkelsen tyder på at mennene har flere maskuliniteter å orientere seg
mot når de skal konstruere sin mannlighet, slik Connell beskriver (1995). Det kan se ut som om mennene har en maskulinitetsforståelse som inkorporerer både den tradisjonelle og den moderne måten å være mann på. De karismatiske kristne mennene i analysen bryter dermed
ikke totalt med den tradisjonelle mannsrollen, men står med et ben i den kristne og et i den tradisjonelle kjønnsrollen. Mennene har en frihet til både å fokusere på de tradisjonelle maskuline verdiene, men også de tradisjonelle feminine verdiene som kjærlighet, omsorg,
tjenersinn og lignende. Her var det snakk om indre, følelsesmessige verdier, som menn i samfunnet forøvrig tradisjonelt har blitt anklaget for å ikke vedkjenne seg. Undersøkelsen tyder på at den kristne mannen har inkorporert et mannsideal som bygger både på det som tradisjonelt har blitt oppfattet som feminine og maskuline egenskaper.
Flere studier peker på at det å ha en religiøs tro påvirker måten å leve på, på en måte som igjen påvirker helsen positivt (Stifoss-Hanssen og Kallenberg, 1998). Dette gjelder også for mennene i undersøkelsen. De lever asketisk og nyter ikke rusmidler. I tillegg betyr menighetsfellesskapet mye for følelsen av velvære, og dermed også for helsen. På tross av dette kan det se ut som om de snevre grensene for hva som anses som vellykkethet i
menigheten er et hinder for at menn skal oppnå bedre psykisk helse. Den fysiske kroppens tegn blir symboler på hvor vellykket troen er. Det betyr at en syk kropp viser at man ikke er ”god nok” som kristen. I følge Sødal (2002), vil det motsetningsforholdet som oppstår mellom troen på en god Gud som ønsker at menneskene skal være friske, og den følelsen som kommer når helbredelsen lar vente på seg føre til en belastning både for den fysiske og ikke
minst for den psykiske helsen. Ut i fra materialet mitt kan det derfor se ut som om den karismatiske troens påvirkning på informantenes helse ikke bare er positiv. Det eksisterer et
spenningsfelt på området. På den ene siden finner informantene trøst i at Gud ønsker det beste for dem og beskytter dem, mens på den andre siden er det vondt å ikke oppleve å bli friske når
de ber til Gud. Gud blir derfor en som både gir og straffer. | nor |