| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg den norske kultureliten og har to hovedspørsmål. Det første er om det er fruktbart å benytte Pierre Bourdieus kapitalteori for å identifisere en norsk kulturelite, mens det andre omhandler standsformasjon, eller gruppedannelse, i denne kultureliten. Det benyttes kvantitative analyser på norske registerdata. Kulturelite er et stadig mer benyttet begrep i offentligheten, men sosiologiske analyser med denne gruppen som hovedfokus er det foreløpig få av. Innledningsvis presenteres ett av unntakene som ser på omtalen av en norsk kulturelite og hvordan den oppfattes i norske medier når begrepet benyttes, hovedsakelig er det negative karakteristikker som dominerer.
Det første hovedspørsmålet forsøkes besvart gjennom en teoretisk drøfting av Bourdieus kapitalteori med spesiell vekt på begrepet om kulturell kapital, som står i motsetning til en annen hovedtype kapital, økonomisk. Kulturell kapital anses å være helt essensielt for en kulturelite ut fra dette perspektivet, ved å danne grunnlag for reproduksjon av sosial ulikhet på andre måter enn gjennom tradisjonell overføring av arv (økonomisk kapital). Viktig i denne sammenheng er også Max Webers skille mellom klasse og stand og Bourdieus forsøk på å tenke gjennom dette skillet på nytt. Stand er for Weber en form for kulturelt fellesskap og har en mer subjektiv dimensjon enn klasse, som grovt sagt for ham handler om individers livssjanser, men Bourdieu konstruerte enkelt sagt en ny klassemodell som inkluderer både stand og klasse (kultur og økonomi). Denne modellen danner utgangspunktet for operasjonaliseringen av en norsk kulturelite og for den videre drøftingen, samt de empiriske analysene.
Fra Weber hentes videre tre indikatorer for standsformasjon, eller med et annet ord gruppedannelse. Disse tenkes å kunne vise til om en norsk kulturelite er noe mer enn bare en kategori, og danner grunnlaget for det andre hovedspørsmålets tre underpunkter:
i) Er den norske kultureliten preget av bostedsmessig standsformasjon? Hvor er kultureliten bosatt og skiller den seg fra andre klassefraksjoner i dens bosettingsmønstre?
ii) Er den norske kultureliten preget av bakgrunnsmessig standsformasjon? Hvordan ser den norske kulturelitens individer ut med hensyn til sosial bakgrunn og hvem i det norske samfunnet har størst sannsynlighet for å oppnå en slik posisjon?
iii) Er den norske kultureliten preget av ekteskapsmessig standsformasjon? Hvordan ser kulturelitens partnervalg ut, og hva har betydning for sannsynligheten for å ha en partner i kultureliten?
Til sammen tenkes altså disse tre indikatorene på standsformasjon å kunne vise til om kultureliten i noen grad opptrer som en gruppe ved å bosette seg på liknende steder, ha høyere sannsynlighet enn andre grupper for å oppnå denne posisjonen, og ved å ha høyere sannsynlighet for å finne seg en partner som også har denne posisjonen. Gjennom kapitalteorien forventes det videre at det er kultur, fremfor økonomi som vil ha størst betydning for kultureliten. For eksempel kan økonomisk utdannelse tenkes å heller virke negativt dersom målet er å oppnå kultureliteposisjon eller partner i kultureliten.
Bourdieus teorier er imidlertid omstridte og en rekke innvendinger er reist. En viktig kritikk, som primært målbæres av John Goldthorpe, handler om at det slettes ikke er mulig å overkomme skillet mellom klasse og stand siden dette er to separate hierarkier. En annen innvending dreier seg om at overføringsverdien av Bourdieus arbeider til norske forhold ikke er særlig stor, og at kulturell kapital nødvendigvis ikke har det samme institusjonelle grunnlaget i Norge. Til tross for relevante innvendinger konkluderes det positivt på det første hovedspørsmålet. Det presenteres videre en rekke studier som på en eller annen måte tar for seg en norsk kulturelite, og dette munner ut i forventninger og nye hypoteser.
Gjennom å benytte registerdata og det Bourdieu-inspirerte klassifiseringsskjemaet ORDC (Oslo Register Data Classification Scheme) identifiseres den norske kultureliten som en egen klassefraksjon. Skjemaet og datasettet som benyttes gjennomgås, og det legges fram deskriptiv statistikk. Det vises videre til fordeler og ulemper ved å benytte logistisk regresjon i analysene.
For å vise hvordan kultureliten skiller seg fra de andre klassefraksjonene presenteres det noe deskriptiv statistikk på sentrale variabler før det første kriteriet for standsformasjon, bosetting, gjøres til gjenstand for analyser. Gjennom å velge Oslo som avgrenset område vises det til at store deler av Oslos kulturelite er bosatt på vestkanten og at jo finere geografisk inndeling som benyttes, desto mer segregerte er de fra arbeiderklassen og den økonomiske overklassen. Det konkluderes med at kultureliten utviser trekk på bostedsmessig standsformasjon.
Det andre kriteriet for standsformasjon handler om sosial bakgrunn, og det undersøkes hvordan kultureliten er sammensatt med hensyn til sosial bakgrunn, men også i hvilken grad bakgrunn og type utdanning påvirker sannsynligheten for å oppnå kultureliteposisjon. Til dette benyttes logistisk regresjonsanalyse separat for kvinner og menn. Også her konkluderes det positivt med tanke på bakgrunnsmessig standsformasjon; sosial bakgrunn har en klar effekt, det samme har "kulturutdannelse". Kulturell kapital fremstår her som svært viktig.
Det tredje og siste kriteriet for standsformasjon omhandler partnervalg og undersøkes for det første ved hjelp av til dels omfattende krysstabeller av kulturelitens medlemmer og deres partnere med hensyn til sosial bakgrunn og oppnådd klasseposisjon. Videre gjøres det også her logistisk regresjonsanalyse for å finne sannsynligheten for å oppnå partner med kultureliteposisjon etter ulik bakgrunn, utdannelse og egen oppnådd posisjon. Som for de andre to kriteriene utviser kultureliten også her trekk på ekteskapsmessig standsformasjon gjennom at kulturbakgrunn, -utdannelse og egen oppnådd posisjon har klare effekter.
Total sett konkluderes det dermed med at en norsk kulturelite er mer enn en løs kategori ved at den utviser trekk for standsformasjon og at Bourdieus kapitalteori fungerer godt for å identifisere og analysere en norsk kulturelite. Forskjellene mellom kultur og økonomi gjenfinnes i samtlige analyser og dette tyder på at den norske kultureliten har kulturell kapital, heller enn økonomisk, som sitt fundament. | nor |