Bedriftsforsamlinger

Abstract

Bedriftsdemokratiet var et stort tema i tiårene etter krigen. Denne oppgaven handler om bedriftsforsamlinger, som var en del av aksjelovsendringen de store bedriftsdemokrati- debattene munnet ut i 1972. Dette selskapsorganet stammer fra en samarbeidskomité mellom Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet, nedsatt i 1962, Aspengrenkomtiéen. Dette skulle være bedriftens høyeste organ hvor medlemmer fra både arbeidsgiversiden og de ansatte skulle velges inn og som skulle holde kontroll med styrets drift av selskapet. Krefter på arbeidsgiversiden hadde gjennom hele etterkrigsperioden forsøkt å motarbeide alle endringer som kom lovveien, men uten hell. Denne klassiske kampen mellom partene i arbeidslivet førte til at ulike komitéer ble dannet opp gjennom 1960-tallet der arbeidstakersiden gang på gang trakk frem bedriftsforsamlingen og styrerepresentasjon. Motstanden fra arbeidsgiversiden førte til at da bedriftsforsamlingen til slutt ble innført, var det i en redusert form - som et organ mellom styret og generalforsamlingen. Bedriftsforsamlingens hovedoppgave var å velge styrets medlemmer. Bedriftsforsamlingen skulle også ta stilling til "store saker" for selskapet, men dette ble så vagt utformet at det i praksis har begrenset seg til "kriser". Dette har ført til at bedriftsforsamlingen stort sett er uten oppmerksomhet, men at den i store tider trer frem fra dvale. Eksempler her er Norske Skog og nedleggelsen av Union i Skien og rabalderet rundt opsjoner i Hydro noen år tilbake. For å beskrive bedriftsforsamlingen og dens utbredelse har jeg fått utført en spørreundersøkelse, sendt ut til selskaper med over 200 ansatte som er pålagt å ha bedriftsforsamling. Jeg har også gått igjennom Bedriftsdemokratinemndas vedtaksregister og har samlet data om bedriftsforsamlingens utvikling ved å se på søknader nemnda har mottatt. Registeret strekker seg tilbake til aksjelovsendringen som ble vedtatt i 1972. For å bygge opp under data jeg selv har samlet inn benytter jeg undersøkelser utført av Fafo (Hagen 2005, 2008, 2010) og en studie utført av Handelshøyskolen BI (Sellevoll, Huuse, Hansen 2006). Fafo og BIs undersøkelser kommer frem til at det er 20 % av norske aksjeselskaper som har bedriftsforsamlinger. Gjennom en argumentasjon der jeg benytter både deres og mine egne tall setter jeg spørsmålstegn ved dette, og ser på hva er nærmest sannheten, 20 stk. eller 20 %. Jeg presenterer også tall som viser til at ca 270 av de største selskapene i Norge har valgt andre løsninger enn de som følger av aksjeselskapslovenes regulering av bedriftsforsamlinger. Dette er den første delen av analysen, i den neste går jeg inn på ulike forklaringer som kan beskrive hvorfor så mange velger å ikke ha bedriftsforsamlinger, men også hvorfor de få velger å ha den. Dette belyser jeg gjennom samtaler og intervjuer jeg har hatt med sentrale personer med erfaringer fra bedriftsforsamlinger. Sammen med teoretiske modeller og data fra et upublisert notat av Stein Stugu (2009) fra DeFacto kunnskapssenter, forsøker jeg å tegne et bilde av bedriftsforsamlingen i dag og dens muligheter i framtiden.