Ungdom på jakt : Kulturelle mønstre i utmarka

Abstract

Jakt er i dag en utbredt fritidsaktivitet, og for enkelte fungerer også jakt som en livsstil. Jakta blir ofte sett på som noe tradisjonelt, og en måte å kople av fra det moderne liv på. Jakt fortsetter å være en mannsdominert aktivitet, selv om det i Norge stadig blir flere kvinner som jakter. På mange måter signaliserer jakt noe maskulint. Det er en aktivitet som utøves innen alle sosiale lag, men forskning viser at jakt er særlig populært blant menn fra arbeiderklassen. I det moderne samfunn er det mange jegere som føler at jakta har kommet i en utsatt posisjon, blant annet fordi miljø- og dyrevernsorganisasjoner sår tvil om de etiske og moralske aspektene ved jakt. En del jegere har som følge av dette inntatt en forsvarsposisjon.

Denne studien tar for seg to ungdomsmiljøer på Østlandet som driver aktivt med jakt. Prosjektet skrives som en del av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) sin deltakelse i et større EU-finansiert prosjekt kalt "HUNT". NINA sitt bidrag dreier seg om jaktas kulturelle betydning i vår tid; om nordmenns holdninger til jakt. Dette er et relativt uutviklet forskningsområde, og det foreligger svært lite forskning som eksplisitt tar for seg ungdom på jaktarenaen. Denne undersøkelsen dreier seg hovedsakelig om å kartlegge kulturelle mønstre i de to jaktmiljøene. Dette gjelder både på jakt og (ikke minst) i de sammenhengene der ungdommene er samlet, og utvekslet erfaringer og historier.

Deltakende observasjon har vært den viktigste metoden for datainnsamling. I tillegg har det blitt utført et gruppeintervju innen hvert jaktmiljø. Feltarbeidene har foregått både på jakt og på ungdomsmøter. Funnene viser blant annet at jakt i ungdomsmiljøene ble sett på som noe mandig, og for flere av deltakerne som noe tradisjonelt. Å være barsk var en bevisst måte å uttrykke seg på for mange av jegerne. Dessuten var jakt en meget viktig aktivitet i livene deres; de var alle dedikerte jegere, og de hadde et høyt kunnskapsnivå om jakt. I tråd med dette var det ofte en utbredt mistillit til noen av reglene som innvirker på jakta. Noen av disse ble nemlig ansett for å være fastsatt av personer som ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper om jakt. Deltakerne gav gjennomgående uttrykk for at det var jegere selv som visste hva som var best for jakta.

Ungdommene så på jakt som et rom der de kunne, og skulle, slippe unna hverdagens mas og kjas. På mange områder innebar et slikt syn at jakta ofte stod i en intendert kontrast til normer og forventninger som preget hverdagslivet. En slik holdning medførte at det på jakt så ut til å være lett å falle for fristelsen til å bryte noen regler. At mange betraktet disse som fastsatt av inkompetente personer, bidro til denne tilbøyeligheten. Men det dreide seg sjelden om uetiske handlinger. Poenget er at jegerne selv mente å vite best hva som var hensiktsmessig på jakt. Flere av regelbruddene handlet ikke om at ungdommene ikke brydde seg, snarere tvert i mot. De fremstod i all hovedsak som dedikerte og etiske jegere, men på sine egne premisser.

Innbakt i flere av kulturelementene som bidro til å forme ungdommenes jaktvirksomhet, lå det en spire av opposisjon, men mot hvem var ikke alltid lett å si. Mye av det som viste seg å være betegnende for ungdommenes jaktkultur kunne knyttes til typiske trekk ved arbeiderklassekultur. Ungdommenes bakgrunn blir viktig å ta med i bildet. Slik vil nemlig de klassekulturelle aspektene ved jakta bli mer forståelig. Nesten alle ungdommene gikk i lære eller på yrkesfaglig studieretning. Denne utdanningsformen, samt jaktinteressen, vitnet om sosial reproduksjon, og fedre viste seg å ha en særlig betydningsfull rolle i ungdommenes liv.

Det er kulturelle aspekter ved ungdommenes jaktvirksomhet som har vært hovedfokuset. I forbindelse med dette vokser arbeiderklassekultur fram som en tydelig dimensjon. Gjennom dataanalysen ble det stadig mer åpenbart at jakta gav ungdommene mulighet til å leve ut sider ved arbeiderklassekultur som var viktige for dem.