| dc.description.abstract | I denne oppgaven diskuterer jeg sosiologiens rolle i samfunnet, med utgangspunkt i public sosiologi. Begrepet "Public sociology" er introdusert av sosiologen Michael Burawoy (2004), som en betegnelse på sosiologi orientert mot oppbyggende dialog med det sivile samfunn. Debatten om public sosiologi, med bidragsytere fra forskningsmiljøer både i og utenfor USA, har vist at det er stor interesse for en slik orientering og at begrepet public sosiologi har gjort det mulig for mange sosiologer å sette ord på det de opplever som en lenge praktisert, men ofte underkjent form for sosiologisk engasjement. Burawoy har imidlertid også fått kritikk for å blande politikk og fag og for å være uklar, med hensyn til hva public sosiologi egentlig går ut på. Selv legger han ikke skjul på at public sosiologi som prosjekt, for hans del, startet som en reaksjon på sosiologiens beskjedne rolle som kritiker av den samfunnspolitiske situasjonen i USA i tiden rundt invasjonen av Irak, med ressurssterke politiske og økonomiske aktører i føringen, storsatsing på det militære og tilsvarende lite satsing på utenrikspolitisk diplomati, samt lite fokus på å finne reelle løsninger på sosiale problemer i samfunnet; kort sagt en utilfredshet over å se et fag, som fra starten av har vært et refleksivt og samfunnskritisk prosjekt, overleve hovedsakelig under instrumentelt orienterte forskningsprogrammer - i liten grad preget av sitt opprinnelige samfunnsengasjement.
Jeg argumenterer i oppgaven for public sosiologi, men går lenger enn Burawoy når det gjelder å gi begrepet en konkret teoretisk forankring. På den måten søker jeg å rydde eventuelle uklarheter og misforståelser om public sosiologi av veien. Til å begynne med redegjør jeg for Burawoys sosiologimodell, som foruten public sosiologi består av profesjonell-, kritisk- og policy-sosiologi, sammenlikner den med liknende konsepter, og gir en vitenskapsteoretisk begrunnelse for hvorfor jeg mener modellen gir mening.
Deretter stiller jeg public sosiologi opp mot en annen teoretisk nyvinning, som har kommet frem parallelt med public sosiologi, nemlig analytisk sosiologi. Fordi analytisk sosiologi representerer fornyelse og utvikling innefor en fagtradisjon der argumentasjonen kan se ut til å gå i motsatt retning av public sosiologi, har jeg valgt å sammenlikne de to teoretiske fenomenene. Teoriene kan sies å inneholde konkurrerende definisjoner av hva som bør være sosiologiens kjerneoppgaver. Poenget med sammenlikningen er å få frem den faglige og samfunnsmessige verdien av å kombinere forskjellige teorier og perspektiver.
Ved å ta i bruk Habermas og teorien om kommunikativ handling, gir jeg deretter public sosiologi en konkret teoretisk og normativ forankring. Det åpner for en demokratiteoretisk begrunnelse, med svar på hvorfor sosiologi bør være orientert mot sivilsamfunnet og en diskuterende offentlighet.
I siste del av oppgaven er fruktbarheten av å tenke i retning public sosiologi søkt illustrert ved hjelp av noen eksempler fra norsk sosiologi. Her trekker jeg frem Arbeiderkollektivet som et eksempel på forskning og teoriutvikling fra en vital epoke innen norsk sosiologi. Med Arbeiderkollektivet som case forsøker jeg å få frem hvordan sivilsamfunnet som selvstendig komponent i samfunnet, ved siden av stat og marked, fikk betydning for sosiologiens problemorientering og retning på 1950-, 1960- og 1970-tallet. Dette sammenliknes med hvor sosiologifaget kan sies å stå i dag. Oppmerksomheten er rettet mot spenningsforholdet mellom sosiologi som kritisk opposisjonelt prosjekt og sosiologi som styringsprogram for statlige organer. Det overordnede målet med oppgaven er å få frem argumenter for et sterkere bånd mellom sosiologien og det sivile samfunn. | nor |