Diz is 4 all my smokers : om cannabis og rapmusikk

Abstract

Oppgaven handler om forholdet mellom cannabis og rapmusikk. Den belyser hvordan cannabis spiller seg inn i fortolkning, forståelse og bruk av hiphop hos en gruppe norske hiphoppere. Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjuer og fokusgruppeintervjuer. Informantene ble intervjuet hver for seg, og delt inn i to ulike fokusgrupper. Utvalget består av syv norske utøvere i det norske hiphop-miljøet. Informantene er mellom 24 og 30 år. Problemstillingen lyder som følgende: Hvilken sammenheng er det mellom cannabis og rap for en gruppe norske hiphoppere? Forholdet mellom cannabis og rapmusikk har dette historiske bakteppet: Ved starten av 1990-tallet skjedde det en endring i amerikansk rapmusikk. Artister som Cypress Hill, Dr.Dre og Snoop Doggy Dogg tok i bruk et pro-cannabisbudskap i låttekster, på platecover, på forsiden av magasiner og i filmer. Artistene etablerte seg samtidig som verdensstjerner. I den samme perioden økte også bruken av cannabis over hele den vestlige verden, og det er vanlig å anta at endringer i populærkulturen spilte en rolle. Cannabis-budskapet til disse artistene ble altså spredt over hele verden gjennom hiphop. Fra 2000-tallet begynte også norske rappere å snakke om cannabis i låter. Dette står i sterk kontrast til holdningene som rådet i det norske hiphop-miljøet på 1980-tallet: Oppstarten på det norske hiphop-miljøet nært knyttet til antirus-bevegelsen. Folkeaksjonen mot hasj (FMH) var et samlingssted for hiphop-kjernen i Oslo, og organisasjonen arrangerte både hiphop-jams og sponset breakdance-grupper (Holen 2004). I oppgaven belyses informantenes sosialisering inn i hiphop. Informantene forsto lite av cannabisreferansene i rapmusikk de første gangene de møtte dette, som tenåringer, på 1990-tallet. Det å forstå og fortolke rap innebar også å bevege seg inn i cannabissymbolikken. Cannabis-budskapet ble fortolket på ulike måter, men det var to hovedtendenser: For det første ble cannabis knyttet til noe opposisjonelt og motkulturelt. For det andre fikk cannabisens ulovlige dimensjon en egenverdi knyttet opp mot "badboy"-idealer og gatekultur. Et fellestrekk var at informantene tidlig aksepterte cannabis som en del av rap - det ble oppfattet som "en del av pakka". Cannabisbudskapet appellerte på ulike måter. En informant kjøpte en t-skjorte med cannabismotiv til tross for at han selv ikke røyket cannabis. Slik ble cannabissymbolet flettet inn i et opposisjonelt prosjekt. En annen sa at han aldri ville blitt fristet til å prøve cannabis dersom det ikke hadde vært for rapmusikken han hørte på. Informantene fortolket cannabisbudskapet på en aktiv og kreativ måte. For å forstå denne kreative fortolkningen gjør jeg bruk av John Fiskes (1989) teori om populærkultur og publikums kreative fortolkning. Begrepet intertekstualitet blir nyttig - og begrepet peker også mot ett av rapmusikken viktigste kjennetegn. Informantenes syn på hva som var "ekte" og "autentisk" var også avgjørende. De posisjonerte seg vekk fra kategorier som fake, toy og mainstream. Sarah Thorntons (1995) begrep om subkulturell kapital bidrar til å vise hvordan informantene distingverte seg fra mainstream og slik forsterket egen "autentisitet". Kreativiteten i informantenes møter med cannabis og rapmusikk har også vært avgjørende på et kollektivt nivå, ved at det norske miljøet har trukket inn cannabisvennlige elementer fra USA. Samtidig har det skapt egne normer og regler. Begrepet bricolage - brukes til å vise hvordan elementer og symboler kombineres lokalt, både på individuelt og kollektivt nivå. "Autentisitet" og realness skapes ut fra de forutsetningene man har. Tendensen til å akseptere cannabis som en del rap og det kulturelle uttrykket, på samme måte som i USA, stod samtidig sterkt, også i det norske miljøet. Sarah Thorntons (1995) teori om medias rolle i dannelsen av subkulturer brukes for å vise hvordan cannabisen har fått sin symbolske posisjon i rap. I et samspill mellom rap, media og kommersielle prosesser har cannabis blitt definert som en del av rap. En informants egen interesse for weed ble sidestilt med en vinkjenners interesse for vin, og dette tolkes som at en ikke ønsker å fremstå som misbruker av narkotika. Kategorier man plasserer de andre i, er generelt viktige. Motstand mot legalisering av cannabis bar samtidig preg av at man ønsket å bevare subkulturen som noe eget. Konklusjonen er at cannabis får mening som en del av rap, for en god del unge mennesker. Rap spiller altså i dag en rolle for cannabis som kan minne om den andre musikkformer tidligere har spilt, helt siden 1960-tallet. Men landskapet endrer seg hele tida, og denne meningen kan omforhandles, også ettersom cannabis er en del av flere ulike kulturelle landskap.