Den norske økonomiens omforming til en oljeøkonomi : En makro-kvalitativ studie

Abstract

Denne oppgaven handler om den norske økonomiens omforming til en oljeøkonomi. I henhold til en kontekstualistisk tilnærming følges prosessene som har ledet til denne omformingen, innenfor en angitt kontekst. Konteksten ved prosessenes begynnelse var Norge per 1970. Som oljeprodusent og forvalter av oljeinntekter er Norge et særegent tilfelle. Det er hevdet at Norge representerer en alternativ modell for økonomisk og sosial utvikling, den nordiske modell. Generelt refererer denne modellen til en form for blandingsøkonomi, hvor politisk styring av økonomiske forhold reflekterer en sterk tilslutning til velferdsstaten. Norges tilslutning til FN og fremveksten av en moderne miljøbevegelse bidro til å gjøre miljøhensyn vesentlige. Omformingen til oljeøkonomi utfordret flere "nordiske" prinsipper. Denne oppgaven tar for tre slike prinsipper: hensynene til bred næringsutvikling, en universalistisk velferdsstat og miljøet. Foreliggende litteratur og historiske monografier om oljevirksomheten i Norge har gitt tilgang til feltet. I forskning på makroforhold er direkte feltarbeid stort sett umulig, men kildene kan fungere som feltnotater. Ledet av metodologiske anvisninger med opphav i grounded theory, har kjernekategorien og egenskapene ved denne blitt utviklet på grunnlag av kildene. Kjernekategorien er definert som omformingen til oljeøkonomi, med egenskapene "bred næringsutvikling", "velferdsstat" og "miljø". Utfallet av prosessene kunne havne langs disse dimensjonene. Perioden under undersøkelse er fra oppdagelsen av olje ved inngangen til 1970-tallet, og til utgangen av 1990-tallet. I løpet av denne perioden har den norske stat forsøkt å ivareta de ovennevnte hensynene på forskjellige måter. Slik sett har omformingen gjennomgått ulike faser, sammenfallende med hele tiår. På 1970-tallet ble oljevirksomheten innrettet for å komme hele samfunnet til gode gjennom fornorsking. Nasjonal styring og kontroll skulle sikres, noe som ble gjennomført i stor ustrekning i overensstemmelse med norske industrikapitalistiske tradisjoner. Det norske samfunn ble på mange måter kvalitativt bedre. Denne tilpasningen førte imidlertid til nye utfordringer på 1980-tallet. Oljeindustrien hadde fått en egen drivkraft, et teknologisk momentum. Statoil var blitt en dominerende kraft, og man forsøkte å begrense selskapets dominans. Oljeprisfallet i 1986 førte også til utfordringer og nye tilpasninger. Brundtlandrapporten fra 1987 innvarslet en endring i miljøproblematikken, en endring fra nasjonale til globale hensyn. På 1990-tallet var internasjonalisering tilpasningen til utfordringene. Oljeindustrien satset i utlandet for å gjøre seg uavhengig av det norske ressursgrunnlaget, og som en respons på økt konkurranse på norsk kontinentalsokkel. Statens petroleumsfond skulle spare oljeinntekter i utlandet for å sikre velferdsstaten også for fremtiden. Norsk petroleumsvirksomhet ble et globalt utslippsreduserende tiltak, da norsk petroleum kunne erstatte mer utslippsintensiv produksjon andre steder i verden. Hensynene til bred næringsutvikling og universalistisk velferdsstat er i stor grad blitt ivaretatt i løpet av perioden. Dette er i overensstemmelse med den nordiske modells forpliktelse til å sikre allmenn velferd gjennom produksjon. Denne ivaretakelsen er imidlertid blitt sikret på bekostning av miljøhensyn.