Foreldres fremstillinger av diagnosen ADHD : En diskursanalytisk tilnærming

Abstract

Denne oppgaven er en kvalitativ studie, der formålet er å undersøke hvordan foreldre snakker om sine barns ADHD-diagnoser. Gjennom intervjuer med 10 foreldre, to foreldrepar og seks mødre, ønsker jeg å finne ut av hvordan foreldrene fremstiller ADHD-diagnosen. Oppgaven har derfor et diskursanalytisk utgangspunkt. Ved å kombinere Laclau og Mouffes (1985) diskursteori og Potter og Wetherells (1987) diskurspsykologi, har jeg utarbeidet en analyse av hvilke ADHD-relaterte diskurser foreldrene trekker på, og hvordan disse benyttes av foreldrene i deres diagnostiske fremstillinger.

Det finnes i dag en rekke fagdisipliner som på ulik måte forklarer ADHD-diagnosen. ADHD er derfor et kontroversielt sykdomsbegrep. Alt fra biologisk funderte forklaringer til presentasjoner av ADHD-diagnosens sosiale karakter, gjør seg gjeldende på feltet. Dette teoretiske mangfoldet har satt sine spor i det diagnostiske utredningsarbeidet. I den medisinske kartleggingen og behandlingen av ADHD benyttes et multippelt tilnærmingsapparat, både biologiske (medikamentelle) og systemorienterte.

Det eksisterer altså en rekke feltdiskurser som strukturerer hva som er meningsfylt å si om ADHD. I samtalene med foreldrene kom det tydelig fram hvordan de ulike ADHD-diskursene influerte deres fremstillinger. De forskjellige feltdiskursene tas opp på ulike måter i foreldrenes beskrivelser. Foreldrene fremhever enkelte diskurser og utelukker andre. Det er særlig diskurser som omhandler foreldreansvar, foreldrene ønsker å avvise. I utelukkelsen av ansvarsdiskursen benyttes andre feltdiskurser som støtter opp under deres beskrivelser. Dette er særlig diskurser som representerer en biologisk forståelse av ADHD. Slikk brukes diskursene alt ettersom hvilke virkelighetsbilder foreldrene ønsker å konstruere.

ADHD-diagnosens mangeartede diskurser gjør at foreldrene kan snakke om og vinkle ADHD-diagnosen på flere måter. I tråd med diskursanalytisk tankegang er diskursiv inkonsistens i foreldrenes fremstillinger dermed å forvente. Motsetningsfylte fremstillinger av samme fenomen er ikke uvanlig, det viser bare at fenomenet er innlemmet i en språklig praksis med forskjellig mening knyttet til seg. Samtidig kan foreldrene ha forskjellige formål med sine fremstillingsformer. Foreldrene bruker ADHD-feltets diskurser på fleksible måter, noe som betyr at deres beskrivelser av ADHD vil være variere og stå i inkonsistente forhold.

Ved å studere hvordan foreldre prater om ADHD, er det mulig å oppdage hvordan dette begrepet er omgitt av en mengde ulike diskursive praksiser og kontroverser. Det spennende er hvordan disse diskursene gjenspeiles i foreldrenes tale og ikke minst hvordan foreldrene benytter seg av disse på bestemte måter i fremstillingen og konstruksjonen av ADHD og sin egen foreldrerolle.