| dc.description.abstract | I denne oppgaven tar jeg for meg teoretiske og metodologiske spørsmål i forbindelse med diskrepans mellom holdning og handling innen politisk forbruk. Dette innebærer at jeg vil gjøre rede for hvordan vi kan forstå begrepsparet ”holdning og handling”, men hovedfokuset vil være rettet mot det jeg har valgt å kalle diskrepansproblematikken: at majoriteten av be-folkningen stiller seg positive til å bekjempe miljøproblemer gjennom individuelle forbruker-valg (politisk forbruk), men at det kun er et lite mindretall som følger denne holdningen opp med handling.
Samfunnsvitenskapelige undersøkelser viser altså at det er stor forskjell mellom hva folk sier og hva folk gjør i denne sammenhengen, men det foreligger ennå ikke noe tilstrekkelig gode teorier eller forklaringsmodeller som kan belyse hvorfor det er slik. Dette forsøker man nå å løse gjennom en multidimensjonal forståelse. Det vil selvsagt være en rekke eksempler på hvordan man går frem i dette, men på grunn av oppgavens formelle krav er det ikke plass til å gjøre rede for det reelle mangfoldet i denne oppgaven. Jeg har derfor valgt å ta for meg ett slikt forsøk utarbeidet av et forskerteam fra Statens institutt for forbruksforskning. I artikkelen jeg benytter som referansepunkt undersøker forfatterne mulighetene for teorisyntetiserende virksomhet rettet mot utvikling av en multidimensjonal handlingsmodell som skal dekke følgende tre dimensjoner: 1) Spenningen mellom rasjonell handling og vaner, 2) Spenningen mellom behov og ønsker, og 3) Spenningen i den enkelte aktørs ”dobbeltrolle” på markedet, som henholdsvis politisk og økonomisk aktør. Dette innebærer å flette samme rasjonell handlings-teori med kulturorientert teori og samtidsorientert teori. Mitt argument er at dette vil være problematisk, men at forsøket åpner andre dører som burde inspirere til vide-re undersøkelser. Derfor har jeg valgt å forholde meg disse tre posisjonene som de tre teoretiske søyler, som slik kan drøftes opp mot problemstillingen hver for seg.
Ved å brekke opp denne modellen, og slik ta et skritt tilbake, viser jeg hvordan man kan utlede styrker og svakheter ved hver av posisjonene, som samlet viser til viktig innsikt overfor diskrepansproblematikken, men som samtidig viser seg vanskelig å syntetisere. Dette fremkommer blant annet av to bevegelser disse teoriene imellom, som viser til viktige nivå-forskjeller teoriene, både i forhold til aktørperspektiv og problemorientering.
Den første teoretiske søylen vil være representant for teorier om rational choice og derfor også orientert mot konsekvensialistiske handlingsmodeller, mens den andre søylen vil omhandle de symbolske og kulturelle aspekter ved forbruket og slik representere en kausal handlingsmodell. Den tredje søylen er imidlertid mer problematisk å definere i denne sam-menhengen fordi den representerer betraktninger rundt forutsetningene for handling, gjennom teorier som i større grad forsøker å fange ”tidsånden”. Den er derfor ikke like umiddelbart lettplassert som de to første teoretiske søylene, men jeg har valgt å argumentere for at man kan se den som en ramme rundt de to første ”søylene”. I den forstand er den orientert mot en forståelse av handling som søker den mening aktøren selv vektlegger.
Samtlige tre søyler har forklaringskraft overfor diskrepansproblematikken, men måten de griper tematikken er grunnleggende forskjellig og derfor lar de seg heller ikke syntetisere. Gjennom å trekke på et velkjent eksempel innen forskning på problemer med kollektiv handling, hvorfor folk faktisk stemmer ved politiske valg, vil jeg forsøke å belyse både diskre-pansproblematikken og problemer med teorisynteser gjennom ”the calculus of voting” formelen. Riker og Ordeshook har gjennom en bearbeidning av Anthony Downs’ teori, videre fron-tet av blant annet Aldrich, funnet at en sentral og avgjørende faktor for å avgi stemme ved politiske valg ligger den meningen aktøren legger i handlingen. Det interessante er at dette gir en formel som ikke kan forklare sitt, kanskje, viktigste element, fordi en slik meningsfaktor vil fungere gjennom kulturelle føringer som reduserer aktørens oppfatning av kostnadene og øker hennes forventninger til nytte – på en måte som ikke kan reduseres til en instrumentell kalkulering en slik formel er avhengig av.
Jeg har også valgt å inkludere et kort appendiks, som et slags etterord, hvor jeg lufter muligheten for å nærme seg diskrepansproblematikken gjennom den analytiske sosiologien. Det vil ikke si at jeg konkluderer med at dette retningen er løsningen, men i mitt arbeide med oppgaven har denne utmerket seg som potensielt fruktbar, og jeg følte derfor at det var på sin plass å forfølge dette innen rimelighetens grenser. Likevel kunne dette ikke inkluderes i opp-gavens ”formelle” form, fordi dette ville bryte med god form og resonnementsfremvisning. Med dette ønsker jeg å vise at problemstillingen, først og fremst, både er viktig – med tanke på utfordringer knyttet til miljø – og interessant – med tanke på at diskrepansproblema-tikken viser til at det er sentrale elementer ved menneskelig handling vi ikke har en klar for-ståelse av. Men for å kunne nærme oss en forståelse så må det først og fremst foreligge en solid teoretiske plattform forskningen kan springe ut av. | nor |