Omfordelingsstrategier og konsolidering av liberalt demokrati : En studie av formell og uformell sektors påvirkning på demokratier i søramerikanske land

Abstract

Denne oppgaven tar utgangspunkt i at det empirisk finnes en sterk negativ sammenheng mellom økonomisk ulikhet og demokratisk konsolidering blant verdens land (Houle 2009). Likevel har enkelte land med svært høy ulikhet opplevd demokratisk konsolidering. Hovedproblemstillingen min er hvorfor liberalt demokrati konsolideres i noen land med stor økonomisk ulikhet. Oppgaven undersøker altså hvorvidt det finnes systematiske faktorer som påvirker sannsynligheten for at liberalt demokrati konsolideres, blant land med høy økonomisk ulikhet. Oppgaven utvikler et argument som formaliseres i en teoretisk modell. Modellen nyanserer eksisterende modeller i litteraturen som undersøker forholdet mellom omfordeling, demokratisering og demokratisk konsolidering (Boix 2000; Acemoglu og Robinson 2006). Modellens utgangspunkt er at den relativt fattige majoriteten av befolkningen enten kan bestå av et flertall av arbeidere i uformell sektor eller et flertall av arbeidere i formell sektor. Videre argumenterer jeg for at disse to velgergruppene ikke har like preferanser for omfordelingspolitikk. Dette skillet er ikke bare av sosial og økonomisk viktighet, men det er også viktig for å forstå demokratisk konsolidering. Hovedargumentet er at arbeidere i uformell sektor vil ha sterkere insentiver til å kreve radikale omfordelingsstrategier, mens arbeidere i formell sektor har insentiver til å inngå ”vekstpakter” med kapitalister og andre økonomiske eliter for gjensidig økonomisk gevinst i fremtiden. I det første tilfellet predikerer modellen videre større sannsynlighet for kapitalistisk kupp, og forsøk på underminering av opposisjonens politiske og sivile rettigheter fra regjeringer støttet av arbeiderne i uformell sektor. I det siste tilfellet predikerer modellen konsolidering av liberalt demokrati. Modellen genererer også flere andre testbare implikasjoner. Deretter undersøker oppgaven om det finnes belegg for modellens empiriske implikasjoner ved å utføre en ”Most similar systems design” (MSSD), kombinert med dypere casebeskrivelser. Studien undersøker ti søramerikanske land, alle med stor økonomisk ulikhet, men forskjellig befolkningsandel sysselsatt i formell og uformell sektor. Hypotesene fra modellen ser ut til å ha god empirisk støtte. Dette gjelder primært i land der den fattige majoriteten – som enten jobber i formell eller uformell sektor - er politisk mobilisert. Videre at den økonomiske skillelinjen er enerådende politisk i disse landene. I denne oppgaven vises dette godt ved å se på mønstrene i henholdsvis Bolivia og Venezuela på den ene siden og Chile og Uruguay på den andre siden. I Bolivia og Venezuela er majoriteten av fattige arbeidere sysselsatt i uformell sektor. Disse arbeiderne er politisk mobilisert og regjeringene i disse landene gjennomfører uformell sektors omfordelingspreferanse. Dette har medført konflikt med opposisjonen som har fått sine rettigheter redusert, og det liberale demokratiet er blitt svekket. Chile og Uruguay på den andre siden viser at hvor den fattige befolkningen er sysselsatt i formell sektor og politisk mobilisert, gjennomfører regjeringene i disse landene formell sektors omfordelingspreferanse uten å komme i konflikt med opposisjonen. Dermed finnes ingen insentiver for regjeringene å svekke opposisjonens rettigheter. Det liberale demokratiet konsolideres. Ovennevnte viser at hvorvidt majoriteten av arbeidere er tilknyttet formell eller uformell sektor har systematisk påvirkning på valg av omfordelingsstrategier og i siste instans hvorvidt liberalt demokrati konsolideres eller ikke.