Abstract
Ved de siste parlaments- og presidentvalg i Iran har den folkelige oppslutningen om kandidater som utfordrer det konservative presteskapets hegemoni vært massiv. Det vakte stor internasjonal oppmerksomhet da den moderate Mohammad Khatami ble president med støtte av 70 % av velgerne i 1997, en trend som fortsatte ved senere lokalvalg og parlamentsvalg. Dette står i grell kontrast til de nye restriksjonene som er pålagt mediene, og de aggressive utfallene mot deler av den liberale opposisjonen. Det vedtatt nye lover i perioden som legger klare begrensinger på pressens virksomhet, og som særlig rammer opposisjonspressen. Til tross for at reformistene vant et klart flertall av setene i parlamentet i februar 2000, ble kampanjen mot den systemkritiske delen av mediene intensivert i april samme år. Flere titalls aviser og magasiner beordret stengt, en rekke redaktører, journalister og skribenter er fengslet og truslene og de fysiske angrepene på opposisjonspressen har økt i styrke. Denne oppgaven søker å forklare hvorfor og hvordan det kan ha seg at pressefriheten er kommet under så alvorlige, samtidig som det er de mest liberale politiske kandidatene som vinner ved valg.
Utgangspunktet for studien er de innebygde spenningene i det postrevolusjonære politiske system i Iran. Regimet er ikke, som man ofte kan få inntrykk av, et despoti eller et totalitært styresett. Men det er heller ikke demokratisk, selv om det avholdes valg til nasjonalforsamling og presidentembetet, og tillater noe opposisjonsvirksomhet. Denne styreformen, en slags hybrid av autoritære og demokratiske trekk, er institusjonalisert gjennom strukturer og organer som er religiøst legitimert. Konstitusjonen bygger på idéer om maktfordeling, men den har lagt inn mekanismer og begrensinger som til enhver sikrer den politiske maktelite kontroll.
Det iranske regimets karakter er undersøkt i forhold til demokratidefinisjoner som stiller krav om at folkeviljen, slik den uttrykkes gjennom valgkanalen, skal ha konsekvenser for politisk styring. Disse demokratiteoriene forutsetter dessuten beskyttelse av politisk frihet, konstituert som politiske rettigheter. En gjennomgang av den iranske grunnloven på dette grunnlag, viser at disse betingelsene ikke er oppfylt. For det første er en bestemt klasse gitt grunnlovsfestet rett til å trenere og legge ned veto mot beslutninger folkevalgte politikere tar. Denne klassen, som består av visse deler av ulama, er ikke folkevalgt, og den beskytter sin egen posisjon gjennom de kontrollfunksjoner og utøvelsesmyndigheter som ble etablert etter revolusjonen. Politiske valg er således ikke effektive. For det andre er ikke politiske rettigheter, i oppgaven eksemplifisert som pressefrihet, beskyttet konstitusjonelt. Jeg argumenterer for at det er en bestemt fortolkning av frihetsbegrepet, slik det kom til uttrykk i revolusjonen, og følgelig i den statsbærende ideologi, velayat-e faqih, som tillater dette. Denne forståelsen har direkte sammenheng med hvordan politiske rettigheter er beskyttet i konstitusjonen, der de er underlagt en islamsk fortolkning i tråd med doktrinen om velayat-e faqih..
I begynnelsen av perioden under en reformistisk president skjedde det en viss politisk liberalisering. Opposisjonelle skribenter og samfunnsdebattanter fikk i økende grad komme til orde i iransk offentlighet og deres meninger ble distribuert til en stadig større del av befolkningen. Denne aktiviteten var med på å styrke reformistenes posisjon vis á vis de konservative, som gang på gang har blitt degradert ved valg. Når reformistene har forsøkt å lempe ytterligere på politiske restriksjoner har deres initiativer blitt nedkjempet av de konservative utenfor folkevalgte organer, først og fremst i Vokternes Råd og gjennom domstolene, som er under konservativ kontroll.
Det konservative maktapparatet har svart med å bruke sin makt i Majlis til å vedta en ny og mer restriktiv presselov, for deretter å forhindre at denne blir tatt opp til ny behandling etter at reformistene kom i flertall. Det er videre opp til domstolene å anvende lovverket, og mye tyder på at det blir tolket langt strengere i saker mot opposisjonspressen enn den regimetro delen av media
Khatami og de øvrige reformistenes popularitet og det faktum at de velges på tross av åndelig leder Ayatollah Khamaneis advarsler, er en trussel for Khomeinis etterfølger, og demonstrerer hans manglende autoritet i befolkningen. Siden åndelig leder er selv symbolet på den islamske republikk, trues dermed hele regimets legitimitet, hvilket bidrar til å forklare hvorfor reformpressen, reformistenes viktigste politiske redskap, er utsatt for så omfattende aksjoner.