Abstract
Klimaendringer har blitt beskrevet som vår tids største utfordring. Etter nærmere 20 år med klimaforhandlinger og forsøk på å etablere et effektivt klimaregime er det fortsatt langt igjen til en løsning. De globale utslippene av klimagasser har økt formidabelt siden FNs Klimakonvensjon ble fremforhandlet i 1992. Konvensjonen hadde som målsetning at utviklede land skulle “return by the end of the present decade to earlier levels of anthropogenic emissions of carbon dioxide and other gases” og oppfordret partene til, individuelt eller kollektivt, å implementere tiltak som kunne stabilisere utslippene på 1990-nivå. Kyoto-protokollen, som skulle følge opp denne målsetningen, ser heller ikke ut til å frembringe vesentlige utslippsreduksjoner. Og vesentlige utslippsreduksjoner er i følge FNs klimapanel (IPCC) nødvendige dersom verden skal unngå en global oppvarming som kan medføre farlige klimaendringer.
Formålet med denne oppgaven er å forklare hvorfor man så langt ikke har klart å etablere et effektivt klimaregime og hva som vil være den beste veien videre for å kunne realisere dette i nærmeste fremtid. Dette er en formidabel målsetning og jeg har avgrenset den ved å ta utgangspunkt i tilnærmingene til to sentrale teoretikere, henholdsvis Scott Barrett og Peter M. Haas, som tilhører to ulike skoleretninger innenfor studiet av internasjonalt samarbeid. Grunnen til at jeg har valgt å vektlegge akkurat Barretts og Haas´ tilnærminger er at de har det til felles at de begge mener at det hadde vært mulig å etablere et mer effektivt klimaregime enn det vi forholder oss til i dag og at begge har klare ideer om hvordan en fremtidig utvikling kan realisere dette. Denne oppgaven tar form av å være en teoretisk fortolkende case-studie hvor jeg benytter to teoretiske tilnærminger som gir forskjellige forklaringer på den manglende effektiviteten under det eksisterende klimaregimet. Jeg har et spesielt fokus på Kyoto-protokollen som fremstår som klimaregimets mest sentrale komponent. Både Barrett og Haas vektlegger at klimaendringer medfører større politiske og økonomiske utfordringer enn tidligere transnasjonale miljøproblemer som har blitt gjenstand for internasjonalt samarbeid, og betrakter dermed klimaregimet som en type avvikende case. Dette begrenser dermed muligheten til å trekke generelle slutninger basert på denne studien, men det er heller ikke formålet med teoretisk fortolkende case-studier. Det er derimot en målsetning at resultatene fra denne studien kan leses som anbefalinger for fremtidige klimaforhandlinger.