Når kontrollen svikter : en studie av korrupsjonssakene i Eiendomsforvaltningen i Bærum kommune, Undervisningsbygg i Oslo kommune og Nedre Romerike Vannverk og Sentralrenseanlegget RA-2 på Romerike

Abstract

Oppgaven undersøker forholdet mellom kontroll og korrupsjonsrisiko i offentlige virksomheter, avgrenset til kommunesektoren og kontrollen av ansatte i kommunale virksomheter. Det gjøres gjennom en case basert undersøkelse av tre av de største korrupsjonssakene i Norge de seneste årene: Bærum-saken, Undervisningsbygg-saken og Vannverkssaken. I alle sakene ble det dokumentert korrupsjon som omhandlet flere titalls millioner kroner – uten at de kommunale kontrollregimene oppdaget. Hvordan er dette mulig?

Kontrollregime brukes i oppgaven som samlebegrep for virksomhetenes internkontroll og den politiske kontrollen av disse. Begrepet forstås i oppgaven langs to dimensjoner, en strukturell (formell struktur – uformell struktur) og en nivåbasert (politisk kontrollpraksis ¬– internkontrollpraksis). Siktemålet med oppgaven er tredelt. For det første, å identifisere formelle og uformelle strukturelle egenskaper ved de tre kontrollregimene som muliggjorde at den omfattende korrupsjonen kunne pågå uforhindret. For det andre, å undersøke om variasjonen i virksomhetenes grad av fristilling fra det kommunalpolitiske sentrum hadde betydning for korrupsjonsrisikoen i virksomhetene. For det tredje, å bidra med empiriske innsikter om forholdet mellom kommunale kontrollregimer og korrupsjonsrisikoen i kommunale virksomheter som har overføringsverdi til andre kommunale virksomheter og kommunale kontrollregimer.

Oppgavens hovedfunn er at det var uformelle strukturer (tillit og lite gjennomsiktighet) som spilte viktigst rolle og at en av de politiske kontroll-linjene (”kontrollutvalgslinjen”) ikke sviktet, snarere tvert om. Videre argumenteres det for at graden av fristilling hadde betydning, og er noe av forklaringen på at korrupsjonen på Romerike kunne pågå i så mange år uten å bli oppdaget. Avslutningsvis kommer oppgaven med en hypotese, i lys av oppgavens funn, om at høy grad av tillit i et land ikke er ubetinget positivt. For stor grad av tillit fører til at lovpålagt kontroll ikke blir utført som igjen fører til at korrupsjon ikke blir oppdaget.