Konkurransetilsynet - Et sted mellom Norge og EU?

Abstract

Tema for oppgaven er nasjonale forvaltningsorganers funksjon og rolle i samarbeid med Kommisjonen på den ene side og sine respektive nasjonale regjeringer og departementer på annen side, i utvikling, overføring og gjennomføring av EUs politikk og regelverk. Oppgaven er en case-studie av det norske Konkurransetilsynet. Diskusjonen spinner rundt hvordan tilsynets rolle og funksjon påvirkes av å være del av både den norske forvaltningsstrukturen, og EUs institusjonelle struktur, og det styringssystemet de to strukturene til sammen antas å utgjøre. Valget av case ble gjort både fordi det ser ut til å inneha de organisatoriske egenskaper lik andre fristilte nasjonale forvaltningsorganer som det tidligere har vært gjort lignende studier på, og fordi konkurransepolitikken står i en særstilling i EU, noe som gjør caset verdt å studere, på tross av flere lignende studier. Antakelsen om nettverksadministrasjon viste seg å fungere, og analysen viser at konkurransepolitikken har gått fra å være et sentralisert system, hvor Kommisjonen har hatt en særlig sterk stilling, til å bli et mer nettverksadministrert system. Det har utviklet seg et utstrakt samarbeid på tvers av de tradisjonelle territorielle skillelinjene, og det europeiske konkurranseregimet viser stadig mer nettverksadministrerte trekk. Dette har ført til at Konkurransetilsynet har utviklet multiple roller, gjennom nye arbeidsoppgaver, endrede samarbeids- og konfliktmønstre, og gjennom en stadig sterkere identifisering med det europeiske nivået. Oppgaven har to delvis konkurrerende utgangspunkt; Ett intergovernmentalt og ett organisasjonsteoretisk. Gitt et intergovernmentalt system ble det forventet rene territorielle linjer, og Konkurransetilsynets rolle ble forventet å være svært begrenset på EU-nivå. Gitt organisasjonsteoretiske forutsetninger ble det forventet multiple roller, og et to- eller flerhattethet, som følge av tilsynets funksjon og rolle i både den norske strukturen og EUs institusjonelle struktur. Begge perspektivene viste seg nyttig i analysen, men organisasjonsteorien hadde større forklaringskraft.