Olje mot forskning : en oppgave om goodwillavtalen i norsk forskningspolitikk og teknologioverføring i FoU-samarbeidene

Abstract

OLJE MOT FORSKNING. EN OPPGAVE OM GOODWILLAVTALEN I NORSK FORSKNINGSPOLITIKK, OG TEKNOLOGIOVERFØRING I FOU-SAMARBEIDENE. Denne hovedfagsoppgaven tar for seg et forskningspolitisk virkemiddel som ble etablert på slutten av -70 tallet, teknologiavtalene. Hva disse avtalene er, hvem som var med i etableringen av dem, og hvilke prinsipper de bygger på vil bli presentert i oppgaven. Kort sagt kan man si at avtalene utviklet seg til å bli et sektortiltak hvor teknisk anvendt forskning rettet mot petroleumssektoren er i fokus. Oppgaven tar spesielt for seg en av disse avtalene, goodwillavtalen (GWA). GWA er en selvstendig bedømmelsesfaktor for utenlandske oljeselskap som ønsker utvinningstillatelser på den norske kontinentalsokkel. Myndighetene skapte et slikt konsesjonsvilkår for å få de utenlandske oljeselskapene til å utføre sin forskning- og utvikling (FoU) i Norge, og dermed bruke norske leverandører av FoU-tjenester. Rent konkret ønsket man FoU-samarbeid mellom norske institutter/bedrifter og oljeselskap. Ved dette ønsket myndighetene å få innfridd en rekke olje- og industripolitiske mål. Denne oppgaven ser på hva denne avtalen rent kvantitativt og kvalitativt har betydd for norske samarbeidspartnere. Teknologioverføring ble sett på som et middel for å få en kompetanseøkning hos de norske samarbeidene partene. Oppgaven utleder fem hypoteser om hva som kan forklare teknologi-overføring i FoU-samarbeidene. Den empiriske testingen, ved regresjon, gir støtte til to av hypotesene. Den hypotesen med størst forklaringskraft sier at FoUsamarbeid må organiseres på en måte som gjør læring mulig mellom aktørene. Ved at samarbeidet organiseres slik at forskere fra det utenlandske oljeselskapet er direkte engasjert i samarbeidet hos den norske kontraktøren, vil det øke sannsynligheten for teknologioverføring i stor grad. Den andre hypotesen som fikk empirisk støtte viste at oljeselskapene skjermer visse teknologiområder fremfor andre. Når det samarbeides om disse teknologiene, reduseres sannsynligheten for teknologioverføring for den norske kontraktøren. GWA har både kvantitativt og kvalitativt hatt stor betydning for FoU-virksomheten hos norske kontraktører, slik at norske kontraktører er tjent med å ha en ordning som GWA. Norske kontraktører er mer fornøyd med ordningen enn det forskningskoordinatorene i oljeselskapene er. De ser på ordningen som et krav til deres virksomhet, og nesten alle de oljeselskapene som er blitt intervjuet vil redusere sin FoU-innsats i Norge om ordningen faller bort ved f.eks at EØS avtalen trår i kraft. Det viser seg at avtalens betydning for norske kontraktører, rent kvantitativt, har avtatt over tid. Det er stadig flere norske kontraktører som fordeler stadig mindre GWA-midler fra oljeselskapene. Oljeselskapenes reduksjon av FoU-satsning registrert under GWA over tid viser at avtalens viktighet som pressmiddel overfor oljeselskapene har avtatt over tid. Hvor godt GWA har virket for oppbygning av norsk kompetanse innenfor offshoresektoren er det kun et bortfall av ordingen som kan vise. Et bortfall av ordningen vil vise om norske leverandører av FoU har oppnådd et kompetansenivå som gjør dem konkurransedyktige overfor utenlandske leverandører. Deler av hovedfagsoppgaven inngår i disse prosjektene: "Teknologiavtalene som insentiv i norsk forskningspolitikk." Heidi Wiig og Svein Olav Nås. FREMTEK-notat 14/92. Utgitt ved Norsk Regnesentral i 1993. "Goodwill-good business? Analyse av goodwillavtalenes betydning for næringslivets FoU." Heidi Wiig og Svein Olav Nås. Norsk Regnesentral - notat. Mars 1993.