Abstract
Hvordan legitimeres den norske deltagelsen i ISAF hos Stoltenberg II-regjeringen? Spørsmålet analyseres med utgangspunkt i det post militæresamfunnets måte å føre krig på samt med innfallsvinkelen om det norske selvbildet av å være en fredsnasjon.
Det blir gjort en gjennomgang av alvorlige situasjoner i felten for de norske soldater i Afghanistan og hva som opptar media og regjeringen i de øvrige periodene fra november 2005 til og med våren 2008. Analysen av argumentene som gis av statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren i denne perioden blir sett i forhold til konteksten og viser at argumentene endres som følge av situasjonen i felten. I rolige perioder er de humanitære argumentene mest fremtredene, men når situasjonen blir alvorligere og faren for at liv går tapt er tydeligere til stede blir de sikkerhetspolitiske argumentene mest fremtrendende. Det er kun i de tilfellene hvor nordmenn har mistet livet og er blitt såret at innsatsen begrunnes ut i fra trusselen om terrorisme.
Selvbildet av å være en fredsnasjon tillegges forklaringskraft for at det brukes humanitære argumenter for den norske deltagelsen i en så stor grad.Nåe som styrkes ytterligere ved å se på hvordan de danske ministrene uttaler seg om Danmarks engasjement i Afghanistan.