Kommunalt selvstyre i et interkommunalt samarbeid : hvordan påvirker det kommunale selvstyre deltakelsen i Knutepunkt Sørlandet?

Abstract

Utgangspunktet for oppgaven var å finne ut av hvordan prinsippene for kommunalt selvstyre har noen påvirkning på kommuners deltakelse i interkommunalt samarbeid. Studien ble lagt opp som en casestudie, som er basert på eliteintervju med ordfører/varaordfører fra de ulike deltakerkommunene i Knutepunkt Sørlandet. Min ambisjon for oppgaven var å analysere intervjuene av kommunenes som deltar i knutepunktsamarbeidet, samt vurdere dette i forhold til de teoretiske bidrag om det kommunale selvstyre og dets legitimering. Problemstillingen som ble lagt til grunn for oppgaven er følgende:På hvilken måte påvirker prinsippene om kommunalt selvstyre grad av deltakelse i det interkommunale samarbeidet Knutepunkt Sørlandet? Debatten om endring i kommunestrukturen i Norge blir stadig mer tiltagende. Hensynet til de demokratiske verdier, borgerrollen, effektivitet i tjenesteproduksjonen, kvalitet og selve legitimeringsgrunnlaget for eksistensen av kommunene og det lokale styringsnivået er viktige spørsmål som inngår i nettopp denne debatten. Man har de seneste år sett en stadig større regionalisering i Norge, men også at ulike oppgaver forflyttes fra det desentrale til det sentrale styringsnivå. Et godt eksempel på dette er statens overtakelse av sykehusene fra fylkeskommunene. Fylkeskommunens eksistens er videre en viktig del av strukturdebatten. Spesielt de demokratiske konsekvenser blir ofte diskutert, og om da en kommunesammenlutning vil bidra til å svekke kommunens rolle som ”government by the people” til fordel for rollen som ”government for the people”. Videre har debatten omkring kommunestrukturen i Norge dreid seg om misforholdet mellom oppgavebelastningen og størrelsen på kommunene, og om kommunens egen råderett i utførelsen og i valg av oppgaver og funksjoner. Interkommunale samarbeid er en samarbeidsform som i stadig større grad utbrer seg som et alternativ til kommunesammenslåinger. Mulighet for å utnytte stordriftsfordeler uten at mindre kommuner skal gi slipp på sin rolle som tjenesteprodusent har resultert i at flere kommuner går sammen i ulike interkommunale samarbeid.Interkommunalt samarbeid gjennomføres gjennom avtaler som inngås mellom flere kommuner for å realisere en felles tjenesteproduksjon. Målet er at den tjenesten som skal produseres i fellesskap skal bidra til en bedre og mer effektiv løsning med kostnadsbesparelser, enn at hver enkelt kommune skulle ha produsert tjenesten selv.

Autonomiprinsippet påvirker i kommunens handlingsrom, handlingsevne og handlingsmulighet. Autonomi og selvråderetten er det viktigste prinsippet for det kommunale selvstyret slik jeg oppfatter det gjennom svarene informantene har gitt. Dette er også et paradoks. Kommunene vil være autonome enheter, mens de samtidig vil at Knutepunkt Sørlandet skal ha mer myndighet til å ta selvstendige avgjørelser og i større grad mulighet for å øke sine handlingsmuligheter. Men kommunene selv er ikke villig til å avgi noen av sin egen selvstendighet og autonomi for å oppnå dette. Kan man få begge deler? Prinsippet om demokrati påvirker samarbeidet negativt i forhold til mangel på et demokratisk rom for velgerne. Likevel forsvares dette av informantene i stor grad med argumentet om at Knutepunkt Sørlandet er først og fremst et veilednings- og samarbeidsorgan, og ikke en egen forvaltningsmyndighet, hvor samarbeidet skal komme velgerne til gode. Prinsippet om effektivitet påvirker deltakelsen i Knutepunkt Sørlandet utstrakt positivt. Grunntanken bak hele samarbeidet er at knutepunktet skal bidra som en effektiv tjenesteprodusent. Det er dette som driver samarbeidet fremover. Likevel legges det begrensninger på dette på grunn av stort oppgaveomfang. Men informantene velger å se mulighetene fremfor begrensningene. Knutepunkt Sørlandet møter utfordringer i prinsippene om kommunalt selvstyre. Samarbeidet legitimeres ut i fra et perspektiv som ”styre for folket”, hvor samarbeidet styres frem av målet om å oppnå rollen som en effektiv tjenesteprodusent og samfunnsutvikler. Fokuset på kriteriet om systemkapasitet taler så for dette, hvor målsetningen er å fremheve en felles velferd til en stor enhet, hvor fellesinteressene er store og sammenfallende.