Abstract
To multilaterale militæroperasjoner har i senere tid blitt gjennomført uten eksplisitt godkjenning fra FNs sikkerhetsråd: ”Operation Allied Force” i Kosovo i 1999 og ”Operation Iraqi Freedom” i Irak i 2003. I denne oppgaven tar jeg opp spørsmålet om hvilken folkerettslig presedens disse intervensjonene setter. Mer eksplisitt: Er vi på vei mot en ny internasjonal sedvane, der adgangen til forkjøpsangrep og intervensjon utvides?
For å belyse dette spørsmålet, analyserer jeg samtlige artikler i et utvalg tidsskriftvolumer i perioden 1980-2006. Artiklene er hentet fra fem høyt rennomerte amerikanske tidsskrifter innenfor feltet Internasjonale Relasjoner. Tidsskriftene er The American Political Science Review, The American Journal of International Law, International Security, Foreign Affairs og American Journal of Political Science. En underliggende premiss er at ”respected publicists” spiller en nøkkelrolle i utviklingen av folkeretten. En annen underliggende premiss er at disse tidsskriftene utgjør det som i metodelitteraturen omtales som most likely cases.
Ved siden av å påvise en liberaliserende trend i volumene over tid, ønsker jeg å vurdere hva årsaken til endringene i holdning til ikke-sanksjonert bruk av våpenmakt kan være. Jeg trekker her inn den klassiske idealisme-realisme-debatten, og stiller spørsmål om aksept for ikke-sanksjonert våpenmakt er assossiert med et humanistisk eller et realistisk rasjonale?
Problemstillingen belyses ved hjelp av flernivåanalyse og multinomisk regresjon. Funnene indikerer at humanister ikke er systematisk mer liberale enn realister - eller omvendt. På den annen side vil rendyrkede utenrikspolitiske rasjonaler av både humanistisk og realistisk støpning være assossiert med en mer liberal holdning til bruk av ikke-sanksjonert våpenmakt enn det mer pragmatisk orienterte skribenter gir uttrykk for.