Sensur og propaganda : to kriger og to aviser

Abstract

SENSUR OG PROPAGANDA. TO KRIGER OG TO AVISER. I hovedoppgaven har jeg på ulike måter analysert sensur og propaganda i Aftenposten og VG i Falklandskrigen og Golfkrigen. I kapittel to til fire har jeg vist noe av bakgrunnen for sensur og propaganda i krig. Som en oppsummering kan dette deles i to hoveddeler. For det første det moderne menneskets avhengighet av informasjon, og for det andre de militære og politiske myndigheters avhengighet av støtte hos befolkningen i krig. I analysen har jeg gått inn på følgende problemstilling: Hvordan forholdt Aftenposten og VG seg til sensur og propaganda i Falklands- og Golfkrigen? Denne problemstillingen har jeg delt i tre hovedspørsmål: a) På hvilken måte omtalte Aftenposten og VG sensur og propaganda fra de krigførende partene? b) Hvordan framstilte Aftenposten og VG de krigførende partenes troverdighet? c) Hvilke kilder brukte Aftenposten og VG i Falklands- og Golfkrigen? Min analyse kan kort oppsummeres i tre hovedpunkt: 1) de autoritære regimer har i større grad blitt utpekt som sensurstater og propagandamakere. 2) de autoritære regimer har vært minst troverdig. 3) de autoritære regimer har vært minst brukt som kilder. Dette medfører en virkelighetsbeskrivning på demokratiske staters vilkår. Man kan derfor hevde at Argentina og Irak "tapte" den propagandakrig som var en del av krigsanstrengelsene. Det viktigste funn i denne oppgaven har altså vært at demokratiske og autoritære regimer blir ulikt behandlet i krig. Som vist i kapittel to var dette ventet ut fra det skille som er mellom demokratiske og autoritære stater og deres nyhetssystem. Bakgrunnen for dette er hvordan manglende ytringsfrihet og kontrollerte massemedier medfører at autoritære regimers troverdighet i utgangspunktet er lavere enn for demokratiske regimer. En del av dette kan også forklares ved at Argentina og Irak ikke var dyktige nok i sin propaganda. Det er viktig for en propagandamaker å ikke bli tatt i løgn, og at han beregner det publikum man ønsker å påvirke. Min analyse har vist at de to autoritære regimene ikke har oppfylt disse kriteriene, og derfor lettere avsløres av mine to aviser. Ett annet viktig funn er den utvikling som viser seg i en komparativ analyse av nyhetsdekningen i de to krigene. Min analyse viser hvordan de to avisene endrer forklaring på hvorfor demokratiske krigførende stater driver sensur og propaganda fra 1982 til 1991. Det har skjedd en utvikling fra de rent militærstrategiske forklaringene under Falklandskrigen til en blanding av militære og politiske forklaringer i Golfkrigen. Man kan derfor hevde at nyhetsmedia har kommet etter og lært av erfaringene etter Falklandskrigen. Det siste funn jeg vil trekke fram er i hvor liten grad Aftenposten og VG tar opp sin egen yrkesgruppes "selvsensur". Som vist i den historiske gjennomgangen i kapittel fire er selvsensur, generelt sett, et uungåelig trekk hos slike korrespondenter. I analysen av kildebruken har jeg vist hvordan avisene var avhengig korrespondenter fra demokratiske stater som selv var involvert i krigen. Det er overaskende at ikke dette var et større tema i de to krigene. Flere teorier har vært fruktbare for å belyse de funn jeg har gjort i kapittel fem. Blant annet har Håkan Hvitfelts arbeider med svenske nyhetsmedier vært sentralt (Hvitfelt 1983 og 1988, og med Mattsson 1992). Det er særlig to teorier som har vært belyst i denne oppgaven. For det første ulike teorier om den internasjonale nyhetsstrømmen (i hovedsak Johnsen & Mathiesen 1991), for det andre Chomsky og Hermans (1988) teori om den såkalte propagandamodellen. Flere norske observatører, blant annet Thomas Mathiesen og Jan Johnsen, har etterlyst en debatt om dette i norske nyhetsmedia. Selv om den manglende debatten kan være et tegn på at nyhetsmedia ikke tar dette problemet alvorlig nok, er det etter min analyse grunn til å være litt mer optimistisk. Det har tross alt skjedd en viss utvikling mellom 1982 og 1991. Et godt råd i mange sammenhenger er at "man skal være forsiktig med å spå, særlig om fremtiden", men det er etter min analyse grunn til å tro på en bedre framtidig dekning av krig i norske nyhetsmedier.