Partidannelser i Baltikum : en komparativ studie av de sosialdemokratiske partiene i Estland, Latvia og Litauen

Abstract

PARTIDANNELSER I BALTIKUM. EN KOMPARATIV STUDIE AV DE SOSIALDEMOKRATISKE PARTIENE I ESTLAND, LATVIA OG LITAUEN. Denne hovedoppgaven tar for seg dannelsen av politiske partier under avviklingen av det kommunistiske ettpartisystem i Baltikum. De første alternative politisk organisasjoner ble dannet i 1987-88, og da Folkefrontene fikk oppsluttning i store deler av befolkningen begynte de å bli en trussel mot det bestående regimet. Mens kommunistpartiet mistet legitimitet vokste det fram nye politiske partier og gamle partier fra mellomkrigstiden ble gjenopprettet. Oppgaven tar for seg dannelsen av de sosialdemokratiske partiene i de tre Baltiske republikkene Estland, Latvia og Litauen. Hensikten er å redegjøre for hvordan og hvorfor disse dannelsene fant sted ved å kartlegge forskjeller og likheter ved de tre enhetene. Etablerte partiteorier vil danne grunnlaget for drøftingen av de tre baltiske partiene, og det vil bli vurdert hvor fruktbare disse er til dette formålet. I den vesteuropeiske og amerikanske faglitteraturen finnes ingen teorier som tar for seg partidannelser isolert. For å finne relevante bidrag til denne anlysen må en derfor se på deler av de etablerte partiteoriene. Innenfor disse finnes teorier som tar for seg partidannelser som en av flere sider ved partiene. Det er derfor utdrag av disse generelle partiteoriene som vil bli brukt i denne oppgaven. Duverger har en sentral plass som en av klassikerne innenfor utviklingen av en teori om partier. Videre vil Panebiancos, Svåsands, Eliassens og von Beymes teorier danne grunnlaget for drøftingen av de baltiske partienes konsolidering. Men kan disse teoriene som er utledet av erfaringer fra Vest-Europa, hovedsaklig om partidannelser rundt århundreskiftet, være fruktbare for å belyse partier dannet i Øst-Europa i 1989-90? De etablerte partiteoriene kan med fordel suppleres med teorier som belyser den spesielle situsjonen disse landene befant seg i under denne perioden. Regimeendringsteorier, som tar for seg overgangen fra et autoritært til et demokratisk regime, kan derfor vise seg å være nyttige analysredskaper. Her vil Przeworskis regimeendringsteori bli brukt. Denne tar heller ikke for seg partidannelser isolert, men ser på dannelsen av en opposisjon som forutsetningen for at en endringen skal finne sted. Dannelsen av politiske partier er en av flere organisasjoner som kan utgjøre opposisjonen. En komparativ metode vil danne grunnlaget for å avdekke forskjeller og likheter mellom de tre partiene i Baltikum. Først vil en hypotetisk-deduktiv metode bli brukt når de teoretiske bidragene skal drøftes opp mot empirien. Så vil en induktiv metode bli brukt for å lete etter forklaringer på partidannelsene. Informasjonen om de de baltiske partidannelsene bygger hovedsaklig på personlige intervjuer med partiledere som tok aktivt del i dannelsen. Av skriflig materiale finnes det lite tilgjengelig, men partiene har utgitt noe og det er også mulig å finne referater i aviser og tidsskrifter. Den generelle politiske utviklingen og demokratiseringsprosessen, samt den politiske situasjonen i mellomkrigstiden, er dekket med sekundærlitteratur.