Abstract
I den siste tiden har flere av landene styrt av radikale venstrepartier i Latin-Amerika tatt grep for å innføre hva de kaller mer direkte demokrati og mer sivilsamfunnsdeltakelse i offentlige beslutningsprosesser. I Venezuela innførte president Chávez ”los circulos bolivarianos” (de bolivarianske sirkler), på Cuba har det siden 1960 eksistert hva de kaller ”comités de defensa de la revolución” (komiteer til forsvar for revolusjonen) og i Nicaragua innførte president Daniel Ortega i 2007 ”Los consejos de poder ciudadano”, som på norsk kan oversettes til ”borgermaktsrådene”. Formålet med disse instansene er i følge regjeringene i landene å sikre at befolkningen blir hørt og kan ta større del i den politiske prosessen. Regjeringene hevder at de ønsker en mer direkte representasjon av befolkningen, som ikke går gjennom sivile samfunnsorganisasjoner. I min oppgave har jeg brukt Nicaragua som case. Borgermaktsrådene i Nicaragua har fått en blandet mottakelse. De har blitt kritisert for å undergrave andre mekanismer for sivilsamfunnsdeltakelse og for kun å være et apparat som sikrer regjeringspartiet FSLN mer kontroll og makt.
Denne oppgaven ser på hvordan sivile samfunnsorganisasjoner har mottatt borgermaktsrådene og vurderer hva som kan forklare deres holdning. Dette studiet viser at synet på borgermaktsrådene varierer mye. Jeg ser på tre ulike sivilsamfunnsperspektiver for å forklare hvorfor noen organisasjoner har et anstrengt forhold til borgermaktsrådene, hvorfor noen organisasjoner samarbeider og hvorfor noen organisasjoner er avventende, det vil si at de er i tvil om hva de skal mene om borgermaktsrådene. Teoriene jeg har brukt er; det liberal-pluralistiske perspektivet, det gramscianske og det post-kolonielle perspektivet.