Abstract
Denne oppgaven analyserer under hvilke betingelser USA og Kina vil delta i et klimasamarbeid. Oppgaven avgrenses til å gjelde selvhåndhevende avtaler. Første del vil forklare Kinas og USAs historiske tilnærming til internasjonale miljøavtaler, samtidig som det ses generelt på den miljøpolitiske utviklingen i de to landene. Videre er det et eget kapittel som redegjør for Kyotoavtalens svakheter.
Problemstillingen er besvart med tre analysekapitler. Analysen kobler empirisk materiale om amerikansk og kinesisk politikk til fire forskjellige grunnmodeller. Det blir diskutert i hvilken grad modellene samsvarer med empiri, samtidig som det illustreres at en ikke utelukkende bør fokusere på Fangenes dilemma når en skal analysere internasjonale samarbeidsproblemer. Videre argumenteres det for at statene kan ha asymmetriske preferanser, som kan ha relevans i studie av internasjonale (miljø)problemer. Spørsmålet om relative gevinster blir også knyttet til klimaspørsmålet. Selv om realisme blir benyttet innenfor et bredt spekter i internasjonal politikk, har det vært få forsøk på å knytte teorien til internasjonale klimaforhandlinger. Oppgaven vil argumentere for at det er flere momenter som tilsier at statene kan tenkes å vektlegge relative gevinster.
Resultatene fra den asymmetriske analysen viser spesielt to paradoksale resultater. For det første: Hvis en stat blir mer positiv til å inngå samarbeid så kan dette bidra til en mindre stabil og effektiv avtale. For den andre: Selv om vektlegging av relative gevinster kan føre til at incentivene til å delta og etterleve en klimaavtale reduseres, vil ikke dette nødvendigvis ha utelukkende negativ effekt på samarbeid. Hvis en stat blir mer negativ til å gjennomføre utslippsreduksjoner, så kan det bidra til å øke mulighetene for en stabil og effektiv avtale.