Abstract
DEMOKRATI OG MENNESKERETTIGHETER - ET NORMATIVT PROBLEM I NORSK OFFENTLIG BISTANDSPOLITIKK. En diskusjon av John Rawls rettferdighetsteori som at alternativt verdikriterium til koblingen bistand - menneskerettigheter i norsk bistandspolitikk 1984-1992.
Oppgavens problemstilling:
1. Kommer målsettingen i norsk bistandspolitikk om å fremme de sivile og politiske menneskerettighetene i realiteten i konflikt med de afrikanske mottakerlandenes egne prioriteringer, politiske kulturer og historiske, kulturelle og økonomiske forutsetninger for å realisere disse rettighetene?
2. Gir John Rawls' teori om rettferdighet en modell for norsk bistandspolitikk som kan forene de normative motsetningene mellom Norge som giverland og de afrikanske mottakerlandene?
Oversikt over oppgavens struktur og innhold:
Hovedoppgaven er delt i to deler. Første delen av oppgaven inneholder foruten et innledningskapittel og et metodekapittel, en gjennomgang av norsk bistandspolitikk, afrikansk kommunalisme og de underliggende verdikriteriene for koblingen bistand/menneske-rettigheter i norsk offentlige bistandspolitikk i perioden 1984-1992. I andre del av oppgaven forsøker jeg med utgangspunkt i Rawls' kontrakt teori å etablere et nytt verdikriterium for norsk bistandspolitikk.
Kort oversikt over sentrale drøftinger i oppgaven:
Utviklingsbegrepet i norsk offentlig bistandspolitikk var fra sin spede begynnelse i 1952 og fram til 1984 knyttet til sosial og økonomisk utvikling. Med Stortingsmelding nr. 36 (1984-85) utvides utviklingsbegrepet til også å gjelde respekt for de sivile og politiske menneskerettighetene, samt utvikling av politisk demokrati.
Koblingen bistandsmenneskerettigheter har fått store praktiske konsekvenser. Best kjent er det diplomatiske bruddet med Kenya i 1990. I 1992 stanset Norge all bistand til det sentralafrikanske landet Malawi på grunn av krenkelsene av menneskerettighetene i landet. Omleggingen, og delvis nedtrappingen, av bistanden til land som Sri Lanka, India og Pakistan skyldes den menneskerettslige situasjonen i disse landene.
Målsettingen om å fremme sivile og politiske menneskerettigheter som universelle og kulturelle verdier har skapt et dilemma i norsk bistandspolitikk: De afrikanske mottakerlandene opplever raskt kravet om realisering av demokrati og respekt for menneske-rettighetene som krav om innordning under et politisk system, utviklet av i de rike land i nord og tilpasset en vestlig, økonomisk og kulturell bakgrunn. Grunnlaget for mistro, konflikt og manglende dialog er lagt. Det kan reises spørsmål ved om det er ønskelig å leve med et slikt dilemma i praktisk norsk bistandspolitikk. De normative motsetningene vanskeliggjør bistandssamarbeidet og fører i verste fall til diplomatisk og bistandspolitisk brudd (jmf. Kenya). Taperne blir de hundretusener av mennesker som trengte den norske bistanden. Norske politiske myndigheter mister dessuten i varierende grad muligheten til å påvirke den menneskerettslige situasjonen gjennom positive virkemidler.
Målet for norsk bistandspolitikk må være å finne fram til en målsetting for bistandspolitikken som ivaretar et sterkt uttrykt ønske i norsk offentlighet om å fremme menneskerettighetene, uten at det kommer i konflikt med mottakerlandenes politiske kultur, ønsker og empiriske forutsetninger for å realisere disse rettighetene.
I denne hovedoppgaven har jeg valgt å drøfte om John Rawls' teori om rettferdighet kan danne en modell som kan forene de normative motsetningene mellom Norge som giverland og de afrikanske mottakerlandene.
Jeg legger her vekt på at Rawls knytter utviklingsbegrepet til realiseringen av et rettferdlg samfunn. Rettferdighet kan realiseres i både rike og fattige land gjennom at ulike typer institusjoner sikrer en rettferdig fordeling av ulike økonomiske, sosiale og politiske goder. Slik jeg forstår Rawls vil utformingen av disse institusjonene avhenge blant annet av ulike lands økonomiske utviklingsnivå. Politisk demokrati er i følge Rawls ingen forutsetning, for å sikre rettferdighet i fattige land. En lik fordeling av de politiske rettighetene kan det først stilles krav til i land som har nådd over et visst økonomisk utviklingsnivå.
Gjennom å knytte utviklingsbegrepet til realiseringen av rettferdighet i Rawls betydning, og ikke til realiseringen av vestlig-liberalt politisk demokrati, legges grunnlag for ny bistandspolitikk som muligens danne et utgangspunkt for dialog i møtet mellom Norge som giverland og de afrikanske mottakerlandene. En rawlsiansk rettighetsoppfatning fanger både opp den i vid betydning norske sosialdemokratiske tradisjonen og kommer samtidig den afrikanske, kollektivistiske tradisjonen i møte.
Det kan selvsagt fortsatt skje at afrikanske mottakerland ikke ønsker å fremme de normer og ideer som vil stå sentralt i en rawlslansk-inspirert bistandspolitikk. Det er deres fulle rett. Men en rawlsiansk bistandspolitikk vil hele tiden åpne opp for en dialog om hva som vil være en rettferdig fordeling i det enkelte mottakerland. Bistandsviljen vil ikke lenger være knyttet opp til realiseringen av et formalisert sett av verdier og rettigheter. Bistandsviljen vil være knyttet opp til om de afrikanske mottakerlandene i dialog og samarbeid med Norge som mottakerland finner fram til målsettinger for hvordan fremme rettferdighet som både giver og mottaker kan stå inne for. En bistandspolitikk bygd på en ide om å skape rettferdighet vil gi Norge et redskap til møte de afrikanske mottakerlandenes egen diskusjon om hva som er ønsket utvikling.