Containmentpolitikk i Carterperioden

Abstract

CONTAINMENTPOLITIKK I CARTERPERIODEN Oppgaven tar for seg USAs forhold til Sovjetunionen i Jimmy Carters presidentperiode (20. januar 1977 - 20. januar 1981). Carter mente i 1977 at USAs vitale interesser var Vest-Europa, Japan og enkelte andre land rundt om i verden. Disse var liten grad truet av Sovjetunionen. Carters politikk overfor Sovjetunionen la vekt på SALT II forhandlinger og menneskerettigheter. I 1980 ble hele Sørvest-Asia (vidt definert) ansett som vitale interesser, Sovjetunionen var en sterk trussel som ble møtt av sanksjoner, opprustning og videreutvikling av den strategiske doktrine. Forklaringen på denne kursendringen søkes på tre plan. Det første er innenfor Carteradministrasjonen. Den hadde urealistiske forventninger til sovjetiske ledere og manglet strategi. De ulike initiativene i politikken var uforenelige og Carter tok på seg for mange oppgaver samtidig som han prøvde å løse for raskt. Årsakene til strategimangelen søkes i Carters personlighet, administrasjonens vanskelige forhold til Nixons og Fords administrasjoner og sterk indre strid i administrasjonen. Det andre planet er andre aktører i amerikansk utenrikspolitikk. Carter klarte ikke å samarbeide med Kongressen, delvis fordi Kongressen krevde stor grad av medbestemmelse i utenrikspolitikk, delvis fordi Carter ikke skjønte hvordan presidentens forhold til Kongressen bør bygges opp. Kongressen lyttet mer til opinionen som ble stadig mer skeptisk til Carters politikk. Opinionen og Kongressen ble påvirket av grupper som CPD. Disse gruppene som mente at Sovjetunionen var en sterk trussel mot USA, dro de første årene fordel av administrasjonens ignorering av opinionen. Det tredje planet er andre stater. Carteradministrasjonen ble direkte og indirekte (gjennom opinionen og Kongressen) påvirket av Sovjetunionens opprustning og aksjoner i den tredje verden. Administrasjonen ble også påvirket av Kina som ville ha et bedre forhold til USA, med klar antisovjetisk brodd. Vest-europeerne bidro til svekkelsen av menneskerettighetsoffensiven og var pådrivere ti utplassering av mellomdistanseraketter. Endelig påvirket revolusjonen i Iran amerikansk utenrikspolitikk på en indirekte måte. Tapet av denne regionale støttespiller skyldtes ikke sovjetisk politikk, men førte til økt bekymring for sovjetisk ekspansjon i området og bekymring for at USA skulle virke sårbar.