| dc.description.abstract | Bukken og havresekken? Forholdet mellom Statoil og staten.
I dag er petroleumsindustrien den industrien som har mest betydning for norsk økonomi. På mange måter er det slik i verden at den som kontrollerer oljen har makt. Den økende økonomiske betydningen av petroleumsindustrien førte til en økning av industriens politiske betydning. Direkte statlig engasjement i petroleumsindustrien var ikke noe særnorsk fenomen, men Norge har en større statlig eierandel i næringslivet enn land som det liker å sammenlikne seg med. Statlige foretak er ofte dannet med grunnlag i flere målsettinger, og man har søkt å etablere et kontrollapparat rundt dem. I flere tilfeller har det vist seg at slike foretak etter en tid har endt opp som selvregulerende. Petroleumsindustrien har vært kjennetegnet av tung offentlig inngripen og styring, og sterk, aktiv deltakelse fra statlig hold. Mest direkte har denne inngripen manifestert seg i staters direkte eierskap av oljeselskaper. Statoil ble ansett som det viktigste redskap for styring og kontroll. Staten har vært en passiv eier og også en uberegnelig eier. Det er vanskelig å evaluere gevinstene som følger av statlig eierskap, kontrollert for de mål som er fremsatt forut for etableringen av eierskapet. Det eksisterer et reelt behov for å se nærmere på de demokratiske problemer statens eierskap i petroleumsindustrien kan føre med seg, og hvordan slike problemer eventuelt kan løses. Fokus for oppgaven er konsentrert omkring styrings- og kontrollproblemer som kan oppstå i en relasjon er eierskapet av et foretak forvaltes av en annen aktør enn eieren. Statlig foretak er en antatt løsning på problemer som er knyttet til markedssvikt. Problemet er gjerne at man i stedet kan få problemer knyttet til politisk svikt. Det nye statlige selskapet, Statoil, skulle både fungere som et vanlig oljeselskap på linje med sine private konkurrenter, og det skulle være statens forlengede arm inn i industrien. Etter opprettelsen ble Statoil det mest favoriserte selskapet på norsk sokkel og nøt godt av særfordeler. Disse særfordelene betydde at Statoil kunne bygge seg opp en stor og mektig organisasjon, samtidig som det fikk god tilgang på rimelig kapital. Oppgavens teoretiske fundament er perspektiver hentet fra Public Choice – skolen innenfor politisk økonomi, og den såkalte prinsipal – agent tilnærmingen. Public Choice - teori er gjerne forklart som økonomisk analyse av politiske beslutningsprosesser eller anvendelse av økonomiske modeller på statsvitenskapelige problemer. Man forutsetter at aktørene som settes i fokus er rasjonelle, opptatt av egeninteresse og nyttemaksimerende. Et prinsipal – agent forhold er en situasjon der en eller flere handler på vegne av en annen(andre), eller ivaretar en annen(andres) interesser. Den som handler kalles agent, og den som agenten handler på vegne av kalles prinsipal. I denne oppgaven er staten å anse som prinsipalen og Statoil å anse som agenten. Grunnproblemet i et slikt forhold er at agenten har informasjonsfordeler i forhold til sin overordnede, prinsipalen. Det eksisterer altså en innformasjonsasymmetri i forholdet. Dette fører med seg problemer i forhold til innsyn og kontroll av selskapet. Oppgaven konsentrerer seg om fire hypoteser. For det første: Dagens Statoil – modell innebærer en uheldig form for maktkonsentrasjon som skaper problemer av styrings- og kontrollmessig art. For det andre: Forholdet mellom Statoil og staten preges av informasjonsasymmetri til fordel for selskapet og til mulig besvær for dens eier. For det tredje: Endringer av nasjonal og internasjonal karakter i petroleumsindustrien og i selskapet selv har medført at Statoil har behov for en mer aktiv eier enn det staten kan klare å være. For det fjerde: Statoil har i årenes løp etablert seg som en selvstendig og sterk aktør som i seg selv er retningsbestemmende for den norske petroleumspolitikken. For å besvare disse hypotesene har det blitt foretatt en inngående casestudie av Statoil, der selskapets historiske utvikling, rammebetingelser og kriser i forholdet blir trukket inn. Spesielt er utbyggingsoverskridelsene i tilknytning til Mongstad og Åsgard viet plass under punktet om kriser. I all hovedsak har problemet med Statoil knyttet seg til dimensjonen butikk versus politikk. Makten har i hovedsak blitt tillagt selskapets ledelse, og det har gjort det mulig for selskapet å unndra seg styring og kontroll fra norske myndigheters side. Ettersom Statoil ikke er synonymt med staten, kan asymmetri i interesser føre til at selskapets ledelse ikke alltid opptrer i samsvar med de interesser som myndighetene antas å ha for øye. Det største besværet historisk har vært en tendens til å prioritere imperiebygging fremfor sunn forretningsdrift. Økt konkurranse, modning av den norske sokkelen, endringer i eierstruktur i petroleumsindustrien, endringer i målsettinger for selskapet og myndighetene og økt oppmerksomhet rundt nye oljeprovinser, har som en helhet skapt en situasjon der Statoil har behov for en mer aktiv og krevende eier enn det staten kan være. Kommersialiseringen av Statoil har minsket Statoils rolle i styringsprosessen, men samtidig skapt større autonomi i det industrielle nettverk gjennom en uformell påvirkning og dominerende posisjon. Opp gjennom årene har selskapet søkt å påvirke myndighetenes politikk aktivt, og har i hovedsak hatt mulighet til å selv sortere og prioritere mellom de målsettinger som er lagt til grunn for selskapet og myndighetenes generelle petroleumsstrategi. Dersom myndighetene skal ha et grep om styringen av petroleumsvirksomheten i fremtiden er de nødt til å forholde seg til to forhold: evnen til å se fremover og forutsi konsekvenser av ulike handlemåter og evnen til å se bakover og lære av erfaring og vurdere effekten av ulike styringsforsøk. | nor |