| dc.description.abstract | Klimapolitikken er tuftet på en vitenskapelig teori som sier at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser med stor sannsynlighet fører til global oppvarming. Helt siden klimasaken ble løftet opp på den politiske dagsordenen på slutten av 1980-tallet, har denne teorien vært omdiskutert. Mens klimaforskerne er blitt stadig sikrere i sin sak, har en klimaskeptisk motstrømning ytt vedvarende motstand mot klimaforskningens rådende teorigrunnlag. Denne masteroppgaven handler om den norske debatten om klimapolitikkens vitenskapelige grunnlag. Undersøkelsen tar for seg Stortingets behandling av samtlige stortingsmeldinger som har norsk klimapolitikk som hovedtema. Det overordnede spørsmålet er hvordan ulike forståelser av klimapolitikkens vitenskapelige grunnlag inngår i de politiske aktørenes argumentasjon for aktørenes egne standpunkter. Debatten om klimapolitikkens vitenskapelige grunnlag er organisert rundt to diskurser som står i et antagonistisk forhold til hverandre. Innenfor hver av de to diskursene finner vi en særegen klimapolitisk problemforståelse, og denne problemforståelsen danner ei ramme for hvordan aktørene innenfor hver av de to diskursene stiller seg til iverksettelse av klimapolitiske tiltak.
Den ene diskursen har gjennom hele undersøkelsesperioden, fra 1995 til 2008, vært dominerende i den norske klimadebatten. Innenfor denne diskursen er det blitt konstruert en idé om menneskeskapt global oppvarming som en problematisk tilstand som rettferdiggjør politiske tiltak. Alvorlige og uheldige følger av menneskeskapt global oppvarming, hevder aktørene innenfor denne dominerende problemdiskursen, er en trussel som samfunnet må beskyttes mot. Måten å beskytte samfunnet mot denne trusselen på, er å iverksette tiltak som fører til reduksjon i, eller forhindrer ytterligere økning i, den atmosfæriske konsentrasjonen av drivhusgasser—den antatte årsaken til menneskeskapt global oppvarming. Aktørene innenfor den dominerende problemdiskursen har inntatt rolle som protagonist i den norske klimapolitikken: Det er disse aktørene som initierer klimapolitisk handling. Aktørene som bærer den dominerende diskursen, er i hele undersøkelsesperioden blitt motarbeidet av aktører som bærer en skeptisk motstandsdiskurs. Innenfor denne diskursen er det blitt konstruert en idé om klimaendringer som en naturlig prosess som ikke nødvendigvis rettferdiggjør politisk handling. Det er betydelig usikkerhet, hevder aktørene innenfor den skeptiske motstandsdiskursen, knyttet til sammenhengen mellom menneskeskapte utslipp av drivhusgasser og global oppvarming, og om det er en årsakssammenheng, er det grunn til å tro at konsekvensene av menneskeskapte utslipp av drivhusgasser vil være små. Med denne alternative problemforståelsen som utgangspunkt utfordres legitimiteten til de klimapolitiske tiltakene som foreslås iverksatt av aktørene innenfor den dominerende problemdiskursen.
De to diskursene har viktige fellestrekk. Et av fellestrekkene er at aktørene innenfor hver av diskursene tar i bruk vitenskapens autoritet for å underbygge sitt eget standpunkt. Aktørene innenfor problemdiskursen benytter seg i all hovedsak av FNs klimapanel som kilde til kunnskap om klimasystemet, og disse aktørene gir uttrykk for sterk tiltro til klimapanelets konklusjoner. Aktørene innenfor skepsisdiskursen benytter seg i stor grad av alternative kunnskapskilder som når andre konklusjoner enn FNs klimapanel. En del av disse alternative kunnskapskildene har tilknytning til høyreorienterte tankesmier og interesseorganisasjoner med en utilslørt klimapolitisk agenda. Aktørene innenfor begge diskursene underbygger sine egne kunnskapskilders troverdighet, samtidig som de forsøker å undergrave troverdigheten til motstandernes kilder. Likevel ser vi at en oppfatning om framgang innenfor den rådende klimaforskningen, slik den presenteres av FNs klimapanel, ser ut til å ha påvirket aktørene innenfor begge diskursene i retning av økt tiltro til klimasakens vitenskapelige grunnlag.
Et annet fellestrekk er at aktørene innenfor begge diskursene veier de klimapolitiske tiltakene mot hvilke samfunnsmessige kostnader det vil ha å gjennomføre dem. Det er i første rekke hensynet til den konkurranseutsatte industrien som er blitt framhevet som argument mot å iverksette offensive klimapolitiske tiltak. Likevel ser det ut til at viljen til å iverksette tiltak med høye kostnader øker proporsjonalt med styrket tiltro til klimapolitikkens vitenskapelige grunnlag. Jo mer sikre aktørene er på at menneskeskapt global oppvarming med alvorlige og uheldige følger vil finne sted, desto mer villige er de til å iverksette kostbare klimatiltak. | nor |