To motpoler konvergerer : en analyse av britisk og tysk tilnærming til politi- og strafferettssamarbeidet innenfor Den europeiske union

Abstract

Denne oppgaven søker å belyse tendensen til konvergens mellom Storbritannias og Tysklands tilnærming til EUs politi- og strafferettssamarbeid. Denne konvergensen framstår overraskende, tatt i betraktning Storbritannias tradisjonelle holdning til EUs integrasjonsprosess og til europeisk politi- og strafferettssamarbeid. Jeg har en kommunikasjonsteoretisk tilnærming til oppgavens problemstilling. Jeg studerer både hvordan britiske og tyske myndigheter argumenterer for sin deltakelse innenfor dette samarbeidet, samt den faktiske politikken de fører. Det gjøres i oppgaven et analytisk skille mellom pragmatiske og moralske argumenter. Pragmatiske argumenter vektlegger nyttehensyn, mens moralske argumenter fokuserer på rettigheter. På bakgrunn av dette analytiske skillet formuleres to hypoteser. Den pragmatiske hypotesen lyder: Tendensen til konvergens mellom Storbritannias og Tysklands tilnærming til politi- og strafferettssamarbeidet er styrt av nyttehensyn og hensiktsmessighetsbetraktninger, og samarbeidet er et funksjonelt svar på konkrete utfordringer knyttet til bekjempelsen av grenseoverskridende kriminalitet.

Den moralske hypotesen lyder: Tendensen til konvergens mellom den britiske og tyske tilnærmingen til politi- og strafferettssamarbeidet kan forklares ut fra moralske hensyn, knyttet til behovet for ivaretakelse av innbyggernes grunnleggende rettigheter.

Analysen viser at det må fokuseres både på pragmatiske og moralske hensyn med tanke på å forstå tendensen til konvergens mellom den tyske og britiske tilnærmingen. Pragmatiske hensyn utgjør en viktig mobiliserende faktor bak Storbritannias aktive deltakelse innenfor politi- og strafferettssamarbeidet. Hensynet til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse har bidratt til at britiske myndigheter har akseptert et stadig tettere europeisk samarbeid om politi- og strafferettsspørsmål. Det sterke fokuset på effektiv kriminalitetbekjempelse deler Storbritannia med Tyskland, og dette belyser hvorfor landet deltar nesten like aktivt som Tyskland innenfor dette samarbeidet.

Den stadig mer aktive britiske deltakelsen er imidlertid kun ett av aspektene ved den konvergensen man kan spore. Et annet aspekt relaterer seg til en endring i fokus hos britiske myndigheter, i retning av tyske preferanser. Den britiske regjeringen viser tegn til å akseptere en større grad av harmonisering av rettighetskontrollen innenfor 3.søyle. Dette er en utvikling som bringer samarbeidet bort fra tradisjonelle britiske preferanser knyttet til et fleksibelt og praktisk orientert politi- og strafferettssamarbeid. For å forstå denne endringen er det nødvendig å fokusere på moralske hensyn. Hensynet til innbyggernes grunnleggende rettigheter innenfor 3.søyle bidrar til at britiske myndigheter i økende grad erkjenner at de må forholde seg til balansegangen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og ivaretakelse av rettsstatlige prinsipper.

Den britiske regjeringen velger imidlertid å forsøke å takle balansegangen mellom på nasjonalt eller mellomstatlig nivå. Det er med andre ord en begrensning i hvor mye den britiske regjeringen har endret sitt fokus innenfor dette samarbeidet. Hensynet til nasjonal suverenitet står fremdeles sterkt hos britiske myndigheter. Dette innebærer at det fremdeles er en forskjell mellom den britiske og tyske tilnærmingen til politi- og strafferettssamarbeidet. Analysen viser imidlertid at den britiske regjeringen i økende grad opplever et press fra EU-komiteen i House of Lords med tanke på å akseptere demokratisk og rettslig kontroll på overnasjonalt nivå. Det er et interessant poeng at regjeringen møter et så sterkt press innenfra, og det vil derfor være spennende å se hvor lenge den kan leve med en så sterk kritikk av sin tilnærming til samarbeidet.