| dc.description.abstract | Norge har, formelt sett, hatt en kristen formålsparagraf i den offentlige skolen siden 1848. Revideringer har skjedd i flere omganger; sist i juni 1998, da opplæringsloven ble vedtatt. Et bredt stortingsflertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig folkeparti, vedtok da å bevare det kristne formålet i skolen. Oppgaven blir drøftet i lys av det hensyn at Norge er blitt et samfunn med livssynsmessig mangfold. I dag er 355.000 i befolkningen medlemmer av andre registrerte tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke.
Det er to problemstillinger jeg drøfter i denne oppgaven. Disse fordeler seg over to trinn i en analyse. På trinn 1 dreier det seg om følgende problemstilling: Hvilke argumenter er relevante for å drøfte en kristen formålsparagraf i norsk offentlig skole? Her drøfter jeg hvorvidt fem ulike argumenter kan være argumenter for og imot en konfesjonsbundet offentlig skole generelt. Videre tester jeg argumentene i forhold til om de kan være relevante for å drøfte den kristne formålsparagrafen spesielt. Argumentene testes i forhold til om de har overbevisningskraft og om de lar seg operasjonalisere. De argumentene som består testen, er argumentene om retten til privatliv og herunder livssynsfriheten, tilhørighet og toleranse.
På trinn 2 i analysen drøfter jeg hovedproblemstillingen for denne hovedoppgaven: Er det riktig å ha en kristen formålsparagraf i norsk offentlig skole? På dette trinnet blir de ovennevnte argumentene drøftet i lys av empiri om det kristne formålet i skolen. Jeg vil her kort oppsummere argumentasjonen og konklusjonene fra trinn 2 i analysen:
Formålsparagrafen er ikke nødvendigvis i seg selv i strid med retten til privatliv og livssynsfriheten. I folkeretten vil dette være avhengig av dets realisering i skolen, gjennom faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL). Hvorvidt faget kan virke forkynnende er dermed et kritisk spørsmål. Det er også et spørsmål hvorvidt den delvise fritaksretten knyttet til faget, fungerer tilfredsstillende. Det viser seg at det er stor lokal variasjon når det gjelder praktiseringen av KRL-faget og at det på enkelte skoler blir benyttet religiøse aktiviteter. Kombinert med mangelfull informasjon om og tilrettelegging for fritak, kan faget stå i fare for å bryte med retten til privatliv og livssynsfriheten.
Det kristne formålet i skolen kan være med på å skape en tilhørighetsfølelse hos elevene gjennom det felles moralske språket kristendommen kan skape i skolen, gjennom skolens kristne høytidsmarkeringer og gjennom en felles og obligatorisk KRL-undervisning. Imidlertid er det de kristne elevene som får sin religiøse identitet bekreftet gjennom den kristne formålsparagrafen. For de ikke-kristne elevene kan derimot kristendommens rolle og plass som skolereligion være til hinder for en utvikling av tilhørighetsfølelse til skolefellesskapet. Det kristne betones både gjennom det moralske språket, høytidsmarkeringene og KRL-faget. I tillegg kan kristendommen komme mellom ikke-kristne elever, som er og / eller føler seg norske, og deres nasjonale tilhørighetsfølelse.
Det viser seg av drøftingen av toleranseargumentet at kristendommen står i fare for bli fremstilt som en riktigere religion enn andre religioner og livssyn i en skole med et kristent formål, noe som kan føles diskriminerende for ikke-kristne. Dessuten ser det ut til at det kristne formålet medfører en reservasjon blant de ikke-kristne elevene når det gjelder å skille seg ut med sin livsanskuelse. Det kristne formålet er også med på å fremheve at den kristne identiteten skal gå foran utviklingen av toleranse hos elevene.
Konklusjonen for oppgaven lyder som følger: Det er ikke riktig å bevare det kristne formålet i dagens norske skole, gitt fremveksten av et livssynmangfoldig samfunn. | nor |