Hjemmesitterkommunene : En studie av norske kommuner med svært lav valgdeltakelse i perioden 1945-2005

Abstract

Denne oppgaven handler om kommuner som på en særskilt måte skiller seg ut når det gjelder valgdeltakelse. I Norge har det alltid vært tydelige forskjeller i deltakelsesnivået mellom sentrum og periferi. Rokkan og Valen (1962) viste at deltakelsen var høyest i urbane og industrialiserte kommuner og 15-20 prosentpoeng lavere i primærkommuner langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge. Til tross for at så godt som alle samfunnsmessige utviklingstrekk tilsier at det burde vært en utjevning av forskjellene siden den gang, er det fortsatt noen kommuner som skiller seg ut ved å ha svært lav valgdeltakelse. I denne oppgaven forsøker jeg å svare på hvorfor.

Oppgaven er et casestudium av de såkalte hjemmesitterkommunene - de 12 kommunene som har lavest valgdeltakelse i perioden 1945-2005. Det skilles mellom forklaringer på mikro-, meso- og makronivå. Oppgaven har en kvantitativ del, der jeg sammenligner kommunene ved hjelp av data fra NSDs kommunedatabase og en kvalitativ del, der jeg intervjuer ordførerne i de 12 kommunen.

Tre funn peker seg ut som spesielt interessante: Det første er at hjemmesitterkommunene har lavt utdanningsnivå og at de fleste av kommunene mangler videregående skole. Det andre er at kommunene har et rikt organisasjonsliv, men at dette er fullstendig dominert av såkalte serviceorganisasjoner. Det tredje er at det er lite spenning knyttet til politikken, både i valgkampen og i tiden mellom valg.