Unipolaritet = ustabilitet? : En analyse av stormaktspolitikken 9/11 - 11/9

Abstract

Slutten på den kalde krigen medførte en strukturell endring innenfor internasjonal politikk. Det internasjonale systemet av stater bestod ikke lenger av to maktpoler, men av én. Den amerikanske relative maktandelen i internasjonal politikk etter 1989 er unik. En må flere hundre år tilbake i tid, for å finne tilsvarende hegemonidannelser som rettferdiggjør bruken av begrepet ”unipolar”. Hva slags ”spilleregler” gjelder i et system hvor én stat har et overveldende maktovertak? Hvilke forhold bidrar til å regulere mellomstatlig orden i et unipolart system? Kan denne type struktur være varig og stabil, eller vil det skapes en ny form for maktbalanse? Denne oppgaven drøfter noen av disse problemstillingene knyttet til den strukturelle endringen som fant sted i det internasjonale systemet etter Berlinmurens fall 9. november 1989.

Oppgaven skal løse følgende problemstilling: - Er opprettholdelsen av et unipolart system bare betinget av staters kapabiliteter, eller har også staters politikkutforming betyding?

Innenfor nyrealismen eksisterer det to spesifikke teorier som forklarer statlig atferd og preferanser ved alliansedannelse: Kenneth Waltz’ maktbalanseteori og Stephen Walts teori om trusselbalanse. Indirekte sier disse teoribidragene noe om opprettholdelsen og varigheten av unipolare systemer, fordi sistnevnte teori åpner for muligheten for at et unipolart system ikke i seg selv oppfattes som truende av andre sentrale aktører. Gjennom å formulere og teste to hypoteser baser på disse bidragene, skal oppgaven avdekke om et unipolart system kan være varig ved å analysere internasjonal politikk i perioden 1989-2001.

I analysedelen testes hypotesenes prediksjoner opp den faktiske politikkutformingen til land som USA, Russland, Tyskland og Japan. I tillegg analyseres utviklingen av NATO, siden denne organisasjonen tjener som det fremste eksemplet på en kaldkrigskonstruksjon.