| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven forsøker å definere og analysere USAs krav og interesser i forbindelse med demobiliseringen av den paramilitære paraplyorganisasjonen, Autodefensa Unidas de Colombia (AUC), i tidsrommet 2002-2005. USAs støttet disse forhandlingene politisk, men satte krav om at deres utleveringsbegjæringene ikke måtte blokkeres som følge av forhandlingene.
I lys av neorealismen og sosialkonstruktivistisk teori forsøker oppgaven å underbygge hypotesen:
USA krevde et lovverk som ga anledning til å reaktivere og effektuere utleveringsbegjæringene ved manglende eller ufullstendig brudd mellom de demobiliserte og narkotikaindustrien.
Tross for at bevæpningen av sivilbefolkningen ble forbudt ved lov i 1989, vokste de paramilitære kraftig i løpet av nittitallet. Denne ekspansjonen skyldtes først og fremst at de fikk kontroll over narkotikaindustrien. Fra tidligere å være relativt små og løst organiserte grupper i andres tjeneste, utviklet de paramilitære komplekse organisasjoner med stående hærer. Det ble nødvendig å dominere territorier på permanent basis for å beskytte egen narkotikaproduksjon, samt erobre strategisk viktige områder til utskipning av raffinert kokain. En naturlig og nødvendig forlengelse av imperativet om militær territoriell kontroll førte til en økonomisk og politisk overtakelse av lokalstaten. Da forhandlingene startet i 2002 hadde AUC, ifølge enkelte kilder, kontroll over nesten førti prosent av landet.
Etter den kalde krigens slutt forsatte USA sin støtte til colombianske myndigheter, men målet endret seg fra å bekjempe kommunismen til å bekjempe narkotikaindustrien. Kampen mot narkotika er en viktig drivkraft bak USAs engasjement i Colombia, men også økonomiske og politiske interesser ligger bak programmet Plan Colombia. Mellom 2000 og 2006 kanaliserte USA nesten fire milliarder dollar, hovedsakelig til colombiansk politi og militære gjennom nevnte program.
De paramilitæres kontroll over narkotikaindustrien, samt deres barbariske krigføring, førte til et motsetningsforhold til USA. I 2001 ble AUC fordømt av USA som en terroristorganisasjon og i 2002 utformet Washington utleveringsbegjæringer på to av AUCs toppledere. Dette er ikke den eneste, men antatt viktigste enkeltgrunn til at AUC ønsket en forhandlingsløsning med staten i desember 2002. AUCs viktigste krav ved en demobilisering var straffefrihet og adgang til institusjonalisert politikk. De paramilitære motsatte seg også erstatningsansvar overfor sin ofre.
En forhandlingsløsning var i USAs interesse fordi den ville tjene USAs politiske og økonomske interesser knyttet til et stabilt Colombia, og effektivisere deres antinarkotika program. Historien har imidlertid vist at det colombianske fengselsvesen og rettsystem ikke evner å hindre at narkotikaindustriens bakmenn fortsetter å administrere sine forretninger fra sine celler. USA satte derfor krav til Colombia om at en demobiliseringsprosess ikke måtte blokkere deres utleveringsbegjæringer, og et rettsoppgjør i henhold til de internasjonale standardene til straff, oppklaring og erstatning. Disse standardene forbyr straffeimmunitet, gir ofrene erstatning og etablerer mekanismer for å oppklare fortidens forbrytelser. Oppgaven fokuserer på utleveringskravene, men hevder at forhandlingsresultatet ikke kan sees løsrevet fra de internasjonale standardene.
AUC motsatte seg naturlig nok et lovverk som ikke ga beskyttelse mot utlevering til USA. Løsningen på utleveringsproblemet ble at den colombianske presidenten Álvaro Uribe lovet å ikke utlevere paramilitære som brøt sine bånd til narkotikaindustrien og godtok betingelsene gitt i det juridiske rammeverket Justicia y paz. Skulle de derimot forsette å berike seg ved hjelp av organisert narkotikaindustri, ville de bli overlevert til USA retts- og fengselsvesen. Faren ved en slik løsning for de paramilitæres del, var at Uribes løfte var personlig og følgelig ikke ville være bindene for Uribes etterfølger.
Slik USAs ambassadør tolker loven Justicia y paz, underbygger denne løsningen oppgavens hypotese. Imidlertid er det juridiske eksperter som trekker en slik tolkning i tvil og hevder at det juridiske rammeverket gir de paramilitære en juridisk garanti mot utlevering. Hvordan en domstol vil dømme i en eventuell fremtidig utleveringstvist, vil derfor sannsynligvis være avhengig av de paramilitæres evne til å mobilisere juridiske og politiske ressurser. Selv om USA ambassadørs tolkning underbygger hypotesen, kan den falsifiseres ved en eventuell fremtid rettsavgjørelse.
For å kunne møte et eventuelt fremtidig press fra USA var det nødvendig for AUC å beholde sin politiske og økonomiske makt.
En slik økonomisk og politisk makt ble tilstått de paramilitære ved at de internasjonale standardene i praksis ble neglisjert, og at de demobiliserte i praksis slapp erstatningsansvar. Det var selvsagt et mål i seg selv å beholde og legitimere sin økonomiske og politiske makt, men da det ble klart at Uribe bare kunne gi en politisk og ikke juridisk garanti mot utlevering, ble det absolutt nødvendig for AUC å etablere seg som en innenrikspolitisk maktfaktor.
Disse internasjonale standarden til straff, oppklaring og erstatning har til hensikt å bryte ned de paramiltæres økonomiske makt og de samfunnsstrukturer som hadde muliggjort deres fremvekst. Disse kravene ble forkastet av de paramilitære som i tospann med den rurale eliten ikke ønsket å tilrettelegge for en ny politisk modell, men å motvirke sentrumselitens forsøk på å innføre økonomiske og politiske reformer. Demobiliseringen var derfor også en intern strid om grunnleggende politiske strukturer mellom en reaksjonær rural elite og en moderne og liberal sentrumselite. | nor |