Det gjenforente Tysklands rolle i europeisk politikk : en analyse av tysk utenrikspolitisk debatt de to første årene etter gjenforeningen gjenforente Tysklands rolle i europeisk politikk

Abstract

DET GJENFORENTE TYSKLANDS ROLLE I EUROPEISK POLITIKK. EN ANALYSE AV TYSK UTENRIKSPOLITISK DEBATT DE TO FØRSTE ÅRENE ETTER GJENFORENINGEN. Denne oppgaven dreier seg om hvilke holdninger som er representert innad i Tyskland, til spørsmålet om det gjenforente Tysklands rolle i europeisk politikk. Utgangspunktet er at det er oppstått en ny politisk struktur i Europa, og at denne endrede situasjonen må føre til endringer i tysk politikk. Den grunnleggende antakelsen i analysen er at de politiske holdningene som er representert i Tyskland er av sentral betydning for hvordan Tyskland vil handle i forhold til Europas nye politiske struktur. Disse holdningene er i dag i endring, og denne endringen er en av de underliggende faktorene under dagens tyske politiske debatt. For å finne holdningene har jeg analysert sentrale deler av den interne tyske utenrikspolitiske debatten. Oppgaven dekker perioden fra dagen for den tyske gjenforening, den tredje oktober 1990, og nøyaktig to år fremover. Siktemålet for analysen er å finne ut hvordan det tyske politiske miljø vil reagere på den nye situasjonen i Europa. Den tyske utenrikspolitiske debatten viser at det kan komme viktige endringer i tysk politikk. Spørsmålet blir da hvilken retning disse eventuelt tar. Oppgaven er hovedsaklig basert på tyske kilder. Kildematerialet er analysert ved hjelp av kognitive kart. Kartene er et hjelpemiddel til å lage oversikter over debattantenes resonnementer. På kartene ordnes beslektede argumentasjonskjeder i grupper. En slik gruppe kalles i analysen en debattposisjon. For å få bakgrunnen for analysen tegnes det en historisk skisse av Forbundsrepublikkens europapolitikk etter den annen verdenskrig og frem til Tysklands gjenforening. Videre presenteres de viktigste hendelsene som preger det nye forholdet mellom Tyskland og resten av Europa. Det blir redegjort for seks sentrale problemområder som legger forutsetninger for den tyske politiske debatten. De to første redegjørelsene dreier seg om to grunnleggende endringer som fant sted da Tyskland ble samlet i 1990: 1) En gjennomgang av hvordan Tyskland fikk tilbake sin fulle suverenitet i forbindelse med gjenforeningen, og hvilken betydning det har for Tyskland. 2) En redegjørelse for det gjenforente Tysklands størrelse og styrke. De resterende fire redegjørelsene er en gjennomgang av de viktigste enkelthendelser i europeisk politikk som har preget forholdet mellom Tyskland og resten av Europa i perioden etter samlingen. 3) Maastrichtavtalen om den fremtidige Europeiske Union. 4) Den tyske politikken overfor Østeuropa. 5) Tysklands deltagelse i Golfkrigen. 6) Tysk politikk i forhold til det tidligere Jugoslavia. Disse redegjørelsene gir bakgrunnen for kjernen i oppgaven, som er analysen av de tre viktige utenrikspolitiske debattene som har funnet sted i Tyskland: 1) Debatten om Tyskland skal ha en lederrolle i Europa, politisk, militært og økonomisk. 2) Den tyske debatten om Maastrichtavtalen. 3) Tysklands nye orientering mot Østeuropa. Hver av debattene kan tolkes dithen at de dreier seg om ulike roller de tyske debattantene ønsker at Tyskland skal spille i europeisk politikk. Tre rollekonsept er brukt som redskap til å finne kjernen i hver av hoveddebattene. Den første debatten dreier seg om spørsmålet om en tysk lederolle. Debatten om Maastrichtavtalen kan tolkes som et spørsmål om bevaring og styrking av en etablert tysk medspillerrolle. Tysklands nye orientering mot Østeuropa drøftes som et spørsmål om det etableres en tysk brobyggerrolle mellom Øst- og Vesteuropa. Posisjonene i debatten om en tysk lederskapsrolle fordeler seg langs en høyre/venstre dimensjon. Den konservative/liberale regjeringskoalisjonen argumenterer for en tysk lederrolle både på det økonomiske og politiske plan. Sosialdemokratene dominerer motposisjonen som er at Tyskland bør beholde sine selvpålagte militære begrensinger. I debatten om Maastrichtavtalen finner vi en motsetning mellom den politiske eliten og grunnplanet som skjærer tvers igjennom høyre/venstre aksen. Motstanden mot Maastrichtavtalen er representert av en bred folkelig koalisjon som står mot den politiske eliten. Regjeringen fører en aktiv politikk overfor Østeuropa. Både i form av statlige avtaler, økonomisk hjelp, investeringer og støtteordninger. Det tyske engasjementet i Østeuropa øker uten verken stor pressedekning eller konkrete politiske debatter. Det er først og fremst fra forskere og i langsiktige partiprogrammer vi får uttalelser om om en tysk brobyggerrolle. Det er oppstått et nytt grunnlag for tysk utenrikspolitikk etter murens fall og Tysklands samling. Tyskland har fått tilbake sin handlefrihet. Derfor er det et underliggende tema i alle debattene at tysk selvforståelse må defineres på nytt. Landet er i ferd med å bygge opp en ny utenrikspolitisk selvtillit. I oppgavens siste kapittel drøftes de ideologiske og politiske mønstrene som trer frem når man ser de ulike debattene i sammenheng.