| dc.description.abstract | I denne oppgaven prøver jeg å supplere diskusjonen rundt NATOs rolle i Kosovo-konflikten 1999. Serberne aksepterte i juni-99 en fredsavtale som var tilnærmet identisk med den de hadde forkastet tre måneder tidligere i Rambouillet. Problemstillingen som ligger til grunn for denne er dermed å se på hvilke rolle NATOs krigføring og annen påvirkning fra alliansen spilte på Serbernes holdning til de to avtalene. Jeg bruker en spillteoretisk tilnærming til problemstillingen. Det vil si at jeg prøver å finne rasjonelle forklaringer på aktørene sin adferd.
Jeg viser at det er tre hovedkategorier av virkemidler en tredjepart kan bruke for å påvirke utfallet av en internasjonal konflikt. For det første kan en tredjepart gå inn som forhandler i en konflikt, for det andre kan en tredjepart sanksjonere en eller flere av aktørene i konflikten for å prøve og påvirke aktøren(e) til å endre handlingsmåte. For det tredje kan en tredjepart bruke militær makt mot en eller flere av aktørene i en konflikt.
Jeg drøfter først situasjonen ved hjelp av statiske modeller slik den var ved Rambouillet før Kosovo-albanerne og Serberne hadde gjort sitt valg. Jeg viser at NATO kunne ha påvirket utfallet ved innføre tilstrekkelig høy belønning/straff til Serbia.
Deretter drøfter jeg situasjonen ved hjelp av dynamiske spillmodeller slik den var etter at Kosovo-albanerne hadde skrevet under Rambouillet-avtalen, men før Serbia hadde gjort sitt valg. Jeg ser på hvordan NATOs trussel om flyangrep påvirket Serbias holdning til avtalen. Serbia så sannsynligvis ikke på NATOs trussel om flyangrep som tilstrekkelig alvorlig, og trusselen ble dermed ikke effektiv. Jeg argumenterer for at årsaken til at trusselen ikke ble oppfattet som tilstrekkelig alvorlig av Serbia, var at Milosevic så en krigssituasjon som en mulighet til å styrke sin maktposisjon, og at Milosevic også trodde at bombingen bare ville vare en kort periode før NATO gav opp. Ved en troverdig trussel om bakkestyrker kunne NATO gjort trusselen tilstrekkelig alvorlig, og dermed kanskje fått Serbia til å skrive under på fredsavtalen. Men det å sette inn en slik bakkestyrke hadde allerede på et tidlig tidspunkt blitt utelukket, blant annet på grunn av at NATO-landene hadde problemer med å få oppslutning hjemme om at deres soldater skulle risikere livet i en konflikt der ingen nasjonale interesser direkte sto på spill.
Selv om det var sannsynlig at Serbia ikke ville gi etter for NATOs trussel, ble den allikevel satt frem. Og når det ikke lyktes å få Serbia til å skrive under Rambouillet-avtalen, valgte NATO å iverksette sin trussel.
Til slutt drøfter jeg hvorfor Serbia valgte å skrive under på Juni-avtalen, selv om denne var tilnærmet lik den avtalen de forkastet ved Rambouillet. Jeg viser at det sannsynligvis var flere grunner som sammen påvirket Serbias handlinger, men at ingen av disse alene var en tilstrekkelig årsak til at Serbia skrev under. Store ødeleggelser på grunn av flyangrepene, at UCK ble mer og mer aggressive, Serbisk frykt for bakkestyrker, at Russland kom mer aktivt med, et mer effektivt diplomati, og innenrikspolitiske forhold, var faktorer som spilte inn på Milosevic avgjørelse om å skrive under fredsavtalen.
Jeg konkluderer med at ingen av virkemidlene NATO/vesten brukte i forkant av Rambouillet-forhandlingene var effektive, dvs. bidro til å endre Serbias handling. Truslene om sanksjoner og intervensjon ble ikke sett på som tilstrekkelig alvorlige. Når det gjelder NATOs rolle i forhold til Juni-avtalen, konkluderer jeg med at organisasjonen spilte en viktig rolle i forhold til Serbias handlingsvalg. Den hadde bombet Serbia i 78 dager. Ødeleggelsene dette hadde skapt kan ha vært noe av årsaken til at Serbia gav etter. I tillegg kan de uformelle planene om å innføre bakkestyrker ha skremt Serbia. Sammen med den andre påvirkningen er det trolig at dette var med på å endre Serbias holdning til å skrive under en fredsavtale. | nor |