| dc.description.abstract | Etter andre verdenskrig har tre fjerdedeler av alle væpnede konflikter vært borgerkriger, og de har vist seg svært vanskelig å løse. Spørsmålet er hva det internasjonale samfunnet kan gjøre for at inngåtte avtaler blir implementert og overholdt. OSSE har siden opprettelsen i 1975 utviklet seg til å bli en viktig bidragsyter når det gjelder krisehåndtering og konfliktavverging. OSSEs nærvær står svært sentralt i organisasjonens preventive diplomati. Det var utviklingen i Kosovo som igjen satte OSSE på dagsorden. I begynnelsen av 1998 ble det rapportert om angrep på jugoslaviske sikkerhetsstyrker av en gruppe som kalte seg Ushtria Clirimtare e Kosoves (UCK). Dette markerte slutten på den ikke-voldelige bevegelsen som Rugova og partiet LDK stod for. Disse angrepene ble besvart med en motoffensiv av serbiske sikkerhetstyrker som hadde til hensikt å utradere denne gruppen. I løpet av våren, sommeren og høsten ble det gjort ulike meglingsforsøk overfor jugoslaviske myndigheter. Hensikten var å få til en våpenhvileavtale og etter hvert en fredsavtale mellom partene. Holbrooke lyktes etter flere forsøk å få til en våpenhvileavtale med Milosevic, som antagelig følte seg presset av NATOs vedtak om å bombe serbiske mål. Partene ble enige om å utplassere en ubevæpnet verifikasjonsstyrke bestående av om lag 2000 personer. Det var OSSE som fikk i oppdrag å stable en slik styrke på beina, og den fikk navnet Kosovo Verification Mission (KVM). Problemstillingen i oppgaven er: Hvilke muligheter hadde OSSE til å verifisere implementeringen av våpenhvileavtalen forhandlet frem av Holbrooke og Milosevic?
For å besvare problemstillingen bruker jeg flere teoretiske bidrag innenfor konfliktteori. Jeg ser spesielt på fire faktorer: (1) Internasjonale og regionale forhold, (2) Avtalens utforming, (3) Tredjeparts rolle, (4) Konfliktens modenhet.
Det internasjonale samfunnet vegret seg for å blande seg inn i det som ble definert som en intern konflikt i Kosovo. Det forelå ingen felles strategi for hvordan verdenssamfunnet ville gripe inn i det økende konfliktnivået i Kosovo, og det ble derfor sendt ut motstridende og uklare signaler til myndighetene i Beograd og UCK. Organisasjoner som OSSE, FN, og EU forsøkte å få innpass i Kosovo men uten Milosevics samtykke var dette vanskelig. Store flyktningsstrømmer og en frykt for at konflikten kunne spre seg til andre stater, økte behovet for en reaksjon.
Våpenhvileavtalen kom i stand som en følge av et betydelig internasjonalt press og dette fikk konsekvenser for innholdet i avtalen. Hvorfor det var akkurat OSSE som fikk denne oppgaven skyldes antagelig at det var denne organisasjonen som var best egnet og ikke minst ønsket på dette tidspunktet. Dette ble trolig avklart i samtaler Holbrooke hadde med Milosevic.
UCK ble ikke inkludert i forhandlingene om en våpenhvileavtale. Utelatelsen skyldtes blant annet at Beograd ikke ville inngå forhandlinger med kosovoalbanere. De betraktet UCK som en terroristorganisasjon som opererte ulovlig i Kosovo. UCK var en forholdsvis ny organisasjon med en uklar lederstruktur, og det var vanskelig for det internasjonale samfunnet å vite hvem de eventuelt skulle forhandle med. For det internasjonale samfunnet var det derfor vanskelig å forsvare politisk en inkludering av UCK.
Ekskludering av UCK førte til at KVM bare kunne verifisere den ene parten. UCK hadde ikke forpliktet seg på lik linje med serberne, selv om FN og OSSE krevde overholdelse. De utnyttet den delvise serbiske tilbaketrekkingen ved å ruste opp og etter hvert rykket de inn flere steder der serberne hadde trukket seg ut. Dette førte til at kamper mellom partene ikke tok slutt.
Avtalen som ble inngått ble kritisert fordi den inneholdt flere tvetydigheter som vanskeligjorde en tolkning av mandatet. Et hovedproblem for KVM var at det ikke var fastlagt klare retningslinjer i mandatet i forhold til hva de skulle verifisere, de manglet såkalte baselines . Dette skyldes antagelig at det hastet å få en avtale raskt på plass, og at den ble inngått i siste liten uten at innholdet var fullstendig fastlagt. Dette ga rom for tolkninger både fra KVMs side, men også for serberne som kunne legge restriksjoner på hva KVM fikk lov til å gjøre.
KVM kunne i starten rapportere om at våpenhvilen ble overholdt og mange av flyktningene kunne vende hjem. Det var dette som var det umiddelbare målet, og KVMs nærvær virket dempende på partene. Men etter hvert tiltok volden, og konflikten ble skjerpet. Problemet var at partene etter hvert skjønte at det ikke fikk noen alvorlige konsekvenser ved brudd på avtalen. KVM kunne ikke gjøre annet enn å verifiserer og rapportere om disse forholdene fordi de ikke hadde tilstrekkelige troverdige maktmidler de kunne ta i bruk for å presse partene til overholdelse. NATOs trussel om bombing stod ved lag dersom partene brøt avtalen. En svakhet ved denne trusselen var at så lenge KVM var inne i Kosovo, var det svært lite sannsynlig at NATO ville bombe serbiske mål. Partene kunne derfor bryte avtalen uten at det fikk noen alvorlige konsekvenser for dem. For at en tredjepart skal lykkes i å intervenere i en intern konflikt er de som regel avhengig av at partene ønsker dette og gir sitt samtykke. Problemet i denne konflikten var at OSSEs engasjement ikke var initiert av partene selv. KVM var et resultat av et meget sterkt internasjonalt press. Avtalen kom i stand etter at Milosevic fikk valget mellom å bli bombet eller godta et internasjonalt nærvær. Serberne samtykket derfor under tvang og dette fikk følger for overholdelsen av avtalen.
Hvordan KVM ble oppfattet fikk også betydning for deres misjon i Kosovo. KVM ble beskyldt av serberne for å være upartiske og støtte kosovoalbanernes sak. Dette bidro til at forholdet mellom KVM og serberne ikke var spesielt hjertelig. KVM kunne bare verifisere serbisk overholdelse, og det bidro til en mer negativ fokusering på dem. I en slik operasjon hviler det et stort ansvar på den enkelte verifikatør og de ulike nasjonalitetene til å vise at de er upartiske.
Våpenhvileavtalen forhandlet frem av Holbrooke var ikke et forsøk på å løse de underliggende konfliktene mellom serbere og kosovoalbanere. Hensikten var å få en umiddelbar slutt på de voldelige sammenstøtene. Kosovos fremtidige status ble overlatt til videre forhandlinger om en fredsavtale.
Det var en åpenbar asymmetri mellom partene. UCK var en forholdsvis nyopprettet frigjøringshær, mens serberne til sammenligning hadde et velorganisert militært apparat. Dette kan forklare hvorfor serberne ikke var videre interessert i forhandlinger, de mente de selv kunne slå ned på dette opprøret på egen hånd, uten en innblanding fra det internasjonale samfunnet. Konflikten i Kosovo var på mange måter ikke moden for en løsning. Det forelå ikke noen smertefull stillstand der begge parter hadde kommet til en erkjennelse av at de ikke lenger ønsket å bruke makt for å nå sine mål. UCK var i startfasen når det gjaldt mobiliseringen av en frigjøringshær. De var på ingen måte lei av å kjempe, og UCK kom først på offensiven i 1998. Serberne på sin side var helt overbevist om at de hadde rett til å bekjempe det de betraktet som en terroristorganisasjon innenfor landets egne grenser. Ettersom våpenhvilen ikke ble overholdt og det ikke eksisterte en gjensidig smertefull stillstand var det lite KVM kunne gjøre for å endre partenes oppfatning av kostnadene og risikonene ved brudd på avtalen. De kunne bare verifisere hvorvidt avtalen ble overholdt men manglet både militære, økonomiske og politiske pressmidler. | nor |