| dc.description.abstract | Grønn og global. En analyse av Greenpeace som transnasjonal aktør i den internasjonale handelen med farlig avfall.
Sammendrag
Oppgavens tematiske fokus er ikke-statlige aktørers rolle i internasjonal handel- og miljøpolitikk. Mer eksplisitt fokuserer oppgaven på hvordan en transnasjonal aktør, Greenpeace International, maktet å påvirke partene til å endre det internasjonale avfallsregimet Baselkonvensjonen (1989). Opprinnelig hadde partene til Baselkonvensjonen vedtatt å bare føre kontroll med grensekryssende transport av farlig avfall, men i 1995 besluttet partene til Konvensjonen å forby eksport av slikt fra OECD-land til ikke-OECD-land. Vedtaket er siden kjent som "the Basel Ban", og innebar et umiddelbart forbud for farlig avfall til sluttbehandling, og fra 1.1.1998 også slikt til resirkulering. Problemstillingen for oppgaven lyder dermed: hvorfor var det mulig for Greenpeace å påvirke partenes adoptering av "the Basel Ban"?
Tradisjonelle studier av regimeendring i internasjonal politikk fokuserer på stater som aktører i regimeendrings-prosesser. I noen liberal-teoretiske bidrag derimot, betraktes også ikke-statlige aktører som selvstendige politiske aktører, og kan dermed influere prosesser i internasjonal politikk. Blant annet har miljøbevegelsen utviklet seg fra å være aktører primært opptatt av nasjonale forhold og tradisjonelt naturvern, til å bli internasjonale aktører som er opptatt av komplekse globale saker. For å analysere problemstillingen har jeg derfor benyttet teoretiske bidrag fra Karl Kaiser (1972) og Thomas Risse-Kappen (1995), som ser internasjonale politiske prosesser som noe mer enn bare statlig samhandling. Deres teorier om transnasjonale relasjoner inkluderer ikke-statlige aktører, og vektlegger at ulike aktører på ulike nivåer sammen påvirker staters politikk. Muligheten for påvirkning er imidlertid avhengig av forhold i staters nasjonale struktur som de ikke-statlige aktørene opererer innenfor, og i hvilken grad det politiske temaområde er internasjonalt institusjonalisert. Ifølge en slik tankegang har transnasjonale aktører som Greenpeace mulighet til å påvirke internasjonal regimeendring ved å utnytte forhold i staters nasjonale struktur, og særlig på temaområder der forhandlinger allerede er internasjonalt institusjonaliserte.
For å forklare hvorfor det var mulig for Greenpeace å påvirke partenes adoptering av "the Basel Ban", benytter jeg meg av tre uavhengige variabler. Disse er tidspunktet for endringen, Greenpeaces kunnskap på temaområdet og organisasjonens transnasjonale nettverk. Jeg argumenterer for at tidspunktet var meget gunstig fordi Baselkonvensjonen allerede var institusjonalisert, og endringen skjedde i en kontekst der miljøpolitikk sto høyt på staters agenda. Med et miljøbevisst elektorat i store deler av den vestlige verden, og med Brundtlandkommisjonen (1987) og Rio-konferansens (1992) oppfordring til miljøbevegelsens deltakelse i internasjonale politiske prosesser, var flertallet av statene mottakelig for den miljøpolitiske påvirkning som Greenpeace bedrev. Greenpeaces ekspertise var også avgjørende for deres mulighet til å påvirke endringen av avfalllsregimet. På temaområdet farlig avfall hadde Greenpeace opparbeidet seg lang erfaring fra liknende arbeid i tidligere regionale og internasjonale avfallsavtaler. Med lanseringen av "Toxic waste trade campaign" i 1987 kunne organisasjonen vise til en vitenskapelig stab som inkluderte blant annet toksiologer, kjemikere, kommunikasjons-eksperter, jurister og politiske lobbyister. Dette var en ekspertise få stater og industriaktører kunne vise maken til, og Greenpeace besatte dermed et slags «kunnskapsmonopol» i Baselkonvensjonen. Men også Greenpeaces nettverk utgjorde en viktig faktor. Med nasjonale kontorer i de fleste OECD-land, og etterhvert i de fleste verdensdeler, bygget Greenpeace transnasjonale koalisjoner for å påvirke statene i Konvensjonen. På et nasjonalt nivå foregikk koalisjonsbyggingen ved at Greenpeace enten brukte sine nasjonale kontorer til å aksjonere lokalt, eller de allierte seg med lokale miljøorganisasjoner der de selv ikke var representert. Internasjonalt kunne representanter fra Greenpeace International påvirke delegatene både ved å delta under forhandlinger i arbeidsgrupper, og på Konvensjonens partskonferanser. Slike strategier bidro dermed til å skape både nasjonal og internasjonal publisitet, og dermed politisk press på statene. Av spesiell betydning var den stabile koalisjonen med G-77 gruppen, og etterhvert inkluderingen av de nordiske land.
Til tross for mine tre (innledningsvis) separate årsaksvariabler, konkluderer jeg med at tidspunktet som endringen skjedde på, utgjør en dominerende bakenforliggende årsaksvariabel. Tidspunktet hadde både en direkte effekt på statenes beslutning om å vedta "the Basel Ban", og en indirekte effekt ved at Greenpeaces kunnskap akkumulerte over tid, og det transnasjonale nettverket utvidet seg i tråd med et internasjonalt miljøpolitisk stemningsskifte. | nor |