Abstract
"Politisk vilje møter institusjonell autonomi. En studie av innføring, praktisering og håndheving av Likestillingslovens §21".
Likestillingslovens §21 slår fast et prinsipp om kjønnsrepresentasjon; i alle offentlige utvalg skal det være minst 40% av hvert kjønn. I hovedoppgaven har jeg belyst hvordan denne bestemmelsen ble innført, og nå praktiseres og håndheves innenfor et korporativt system med sterke arbeids- og næringsinteresser.
I den forbindelse har jeg benyttet institusjonell teori i kombinasjon med nyere, feministisk litteratur. To hovedelementer har vært sentralt å belyse; grad av motstand og grad av endring.
Motstand mot §21 kom sterkest til uttrykk ved første gangs lovfesting i 1981. Motstanden var hovedsakelig forankret i hensynet til kvalifikasjonskrav. Det innebar to ting. For det første krav til faglige kvalifikasjoner. For det andre organisasjonserfaring og evne til å tale på vegne av organisasjonenes interesser. På denne bakgrunn ble §21 ansett for å innskrenke organisasjonenes autonomi.
Motstanden var videre særlig konsentrert blant arbeids- og næringsorganisasjonene samt koordinerende departementer og næringsdepartementer. Bildet var imidlertid ikke entydig, det fantes variasjoner mellom departementer og mellom arbeidstakerorganisasjoner. I denne sammenheng ble den tidligere Maktutredningens begrep om segmenter forsøkt anvendt på materialet. Slike klustere av departementer og organisasjoner var imidlertid bare mulig å følge et stykke på vei.
Motstanden ble betydelig mindre utover på 80-tallet, særlig markert ved at kvinner i Høyre og Kristelig Folkeparti i 1987 brøt med egne partiflertall og stemte for en kvoteregel på 40%. Analysen av høringsuttalelser tyder imidlertid på at holdningsendringen ikke handlet om endring av etablerte rekrutteringsprinsipper. Det ble argumentert for en kvoteregel med en vid unntaksregel. Analysen av dispensasjonssøknader stadfester en slik tolkning. Instanser som har problemer med å rekruttere kvinner søker dispensasjon fra §21 på bakgrunn av tradisjonelle kriterier som ekspertise og organisasjonstilhørighet. Nøyaktig hva som er nødvendig kompetanse varierte imidlertid noe, men generelt gjelder det at kravene til kompetanse ble presisert etterhvert som Barne- og familiedepartementet økte presset på å få frem begrunnelser.
Barne- og familiedepartementets håndheving av §21 viste seg likevel effektfull ved at det i en del tilfeller ble rekruttert kvinner etter press fra departementets side. Oppnevnende departement presset også i noen tilfeller sine underliggende etater og organisasjoner for at flere kvinner skulle foreslås som utvalgsmedlemmer. Dermed ser vi ikke bare i høringsuttalelsene men også i dispensasjonssøknader brudd med tanken om segmenter.
Analysen har vist at den politiske styringsvilje på dette feltet ikke er nedsatt og gjennomført en gang for alle. Barne- og familiedepartementets håndheving viste fram brytninger der utvalgenes kjønnssammensetning aktualiseres på nytt og på nytt for hver dispensasjonssøknad som sendes inn. Dermed blir kjønnssammensetning et hensyn som over tid, til tross for motstand fra næringslivsinteresser og næringsorganisasjoner, sementeres i likhet med kompetansehensyn og krav til organisasjonserfaring. Det korporative systemets legitimitetsgrunnlag hviler nå på at også kjønnssammensetningen i utvalg blir tatt tilbørlig hensyn til.