Abstract
KOMMUNIKASJON OG HANDLING
Samfunnsvitenskapene har som sin fremste oppgave å belyse menneskelig handling enten foretatt av enkeltmennesker eller grupper av mennesker. Således kan vi si at den primære oppgaven er å gjøre samfunnet begripelig og etablere innsikter i sosiale prosesser. Hovedtyngden av menneskelig handling er språklig formidlet i den forstand at den skjer med og i språket.
Hovedtemaet i avhandlingen blir følgelig forholdet mellom språk og handling på den ene siden, og språk og sosial virkelighet på den andre. Dette forholdet diskuteres med utgangspunkt i Knut Midgaard og i særlig grad Jürgen Habermas.
Først skisseres den idéhistoriske linjen i språkteoretisk forstand fra Ludwig Wittgenstein via J. L. Austin til John R. Searle. Denne pretenderer ikke å være idéhistorisk uttømmende, men er ment å berede den pragmatiske grunnen. Den må heller ikke leses som noen påstand at Wittgenstein bør påta seg noe teoretisk 'farskap' overfor Austin og Searle.
I ekskursen om Gadamer understrekes behovet for en 'hermeneutisk sensitivitet' i forbindelse med handlingsforståelse. Her legges det dessuten stor vekt på kontekstens betydning for forståelse.
Knut Midgaard behandles i et eget kapittel hvor det legges vekt på de konstituerende betingelsene for kommunikasjon eller genuin samtale som er begrepet som brukes. Det argumenteres for at hans handlingsforståelse i mange henseende foregriper Habermas' handlingsbegreper.
Habermas' handlings- og kommunikasjonsteoribygning framstilles med brede pensler. Med utgangspunkt i teorien om det rasjonelle valg kritiseres han for en ufullstendig redegjørelse for kommunikativ handling som handlingskoordinerende mekanisme. Dessuten viser det seg at begrepet om strategisk handling er ufullstendig.