Vive la France nucléaire? : Fransk kjernevåpenpolitikk og Ikkespredningsavtalen

Abstract

Denne oppgaven analyserer fransk kjernevåpenpolitikk, og endringer i Frankrikes forhold til Ikkespredningsavtalen (the Non-Proliferation Treaty) i tiden 1991-2006. Vi søker mer presist å beskrive de endringer som oppstod i fransk kjernevåpenpolitikk, med Frankrikes ratifisering av Ikkespredningsavtalen i 1992, og likeledes forklaringer for disse endringene.

Ikkespredningsavtalen (1970) har som formål å hindre spredningen av kjernevåpen og våpenteknologi, promotere samarbeid innen fredfull bruk av slik energi og fremme målet om kjernefysiske nedrustning og en generell og komplett nedrustning. Ikkespredningsavtalen ulovliggjør kjernevåpen for alle stater som ikke har foretatt en kjernefysisk prøvesprengning før 1. januar 1967, og forbeholder dermed denne retten de i dag fem anerkjente kjernevåpenstatene USA, Storbritannia, Russland, Frankrike og Kina.

Frankrikes forhold til NPT hadde fra forhandlingene rundt NPT tok til på 1960-tallet vært preget av fravær og opposisjon, hvor avtalen ble oppfattet som et diskriminerende avtaleverk, et forsøk på maktdominans fra USA og Sovjetunionens side. Som franske myndigheter uttalte var de ikke i mot å hindre spredning, heller ikke alle staters rett på sivil kjernekraft, men det var dypere uenigheter i hvordan avtalen var uformet som kunne forklare Frankrikes syn. Etter hvert som den franske stat ble anerkjent status som kjernevåpenstat (av USA og NATO i 1974), og Golfkrigen i 1991, med oppdagelsen av Iraks hemmelige kjernevåpenprogram, hadde vist hvilket omfang sprednings problemet nå var kommet til. Endret franske interesser i NPT seg tilsvarende. Den kalde krigen var over, Frankrikes posisjon endret og likestilt med de andre kjernevåpenstatenes, og derfor ble det nå også interessant å begrense tilgangen på kjernevåpen. Altså å beskytte det eksklusive privilegium; den status og posisjon, slike våpen ga.

Hva bestod endringene i Frankrikes forhold og holdning til NPT i mer spesifikt? Vi avgrenser oss i analysen til å se på endringer i Frankrikes forhold til ikke-spredning og nedrustningskravet i NPT. Med utgangspunkt i forskningsspørsmålene, og ved hjelp av teorier som sosial-konstruktivistisk, neo-realisme og kompleks avhengighetsteori formulerer vi fire hypoteser. Første hypotese setter frem antagelsen om at endringene i fransk kjernevåpen politikk kan forklares ut i fra en dypere identitets og preferanse adaptasjon i det franske byråkrati og statems forhold til de krav og normer Ikkespredningsavtalen fremmer. En andre hypotese forventer at endringer i strukturelle maktforhold på internasjonalt systemnivå har resultert i endringer i politisk strategi og ren retorikk innen avtaleverket, mens en siste hypotese vil at endringene i Frankrikes forhold til Ikkespredningsavtalen bestod i et eksternt endret behov for samarbeid. Tilslutt sitter vi frem forventingen om at en syntese av de ovennevnte årsaker og forklaringsforhold vil være nødvendig i beskrivelsen og forklaringen av endringer i fransk kjernevåpenpolitikk slik de relaterer seg til Ikkespredningsavtalen.