| dc.description.abstract | DET ARABISKE ALLIANSEMØNSTERET UNDER GOLFKRISEN 1990-1991.
Oppgaven søker å forklare hvorfor stater velger en alliansepartner fremfor en annen. Caset er Golfkrisen, som oppsto etter Iraks invasjon i Kuwait i 1990. Enhetene i analysen er Saudi Arabia, Egypt, Syria og Jordan. Hvilke faktorer forklarer hvorfor de tre førstnevnte deltok i anti-Irak-alliansen, mens Jordan ble stående utenfor?
Staters alliansevalg har de siste 15 årene hovedsakelig blitt forklart ut fra forhold i det internasjonale systemet. Nyrealismen forutsetter forklaringer på systemnivå, fordi en stats kalkuleringer avhenger av andre staters kapabiliteter og atferd, og ikke av statens interne karakteristikker. Etter den kalde krigen er det imidlertid blitt stilt spørsmålstegn ved fruktbarheten av nyrealismens allianseteori. Er det virkelig slik at staters interne forhold, såkalte enhetsfaktorer, er uten betydning for utenrikspolitikken? Analysen av arabiske alliansevalg søker å finne svar på dette.
Oppgaven støtter seg bl a til Steven Walt's The Origins of Alliances (1987) og Steven David's Explaining third world alignment (1991). Walt har modifisert maktbalanseteorien og utviklet det han kaller trusselbalanseteori. Den går i hovedsak ut på at stater allierer seg på bakgrunn av trusseloppfatninger og ikke på bakgrunn av oppfatninger om andre staters makt. Han mener at sannsynligheten for allianseinngåelse mot eller med truende stater tiltar med trusselkildens økte geografiske nærhet, offensive kapabiliteter, aggressive intensjoner og aggregerte kapabiliteter. Alliansestrategien vil være betinget av egen styrke i forhold til trusselen og tilgjengeligheten av alliansepartnere. Walts konklusjon er at relativt sterke stater balanserer trusler, mens svake stater som (i tillegg) ikke har tilgang på nyttige partnere er tilbøyelige til å alliere seg med trusselen, såkalt bandwagoning.
Til forskjell fra Walt, mener David at interne faktorer påvirker staters alliansevalg. Hans modell, omnibalansering, går ut på at stater velger alliansepartnere for å berolige regimets opposisjon, eller allierer seg med en ekstern aktør som kan styrke regimet i forhold til opposisjonen. Disse strategiene er mest aktuelle for land i den tredje verden, hevdes det.
Oppgaven drøfter Golfkrisen ved hjelp av de tre modellene (balansering, bandwagoning og omnibalansering), og finner at både faktorer i det internasjonale systemet og interne faktorer var av betydning for de alliansvalgene som ble truffet. Irak ble, av de tre statene som deltok i alliansen, oppfattet som en trussel både politisk og militært. Saudi Arabia, Egypt og Syria balanserte Irak i frykt for irakisk dominans i Golfen, som ville ha destabilisert den arabiske orden. Gammelt personlig fiendskap statsledere imellom samt regional- og ideologisk rivalisering, var sammen med økonomiske faktorer avgjørende for disse statenes alliansevalg. Foruten å balansere Irak, allierte Syria seg med USA, som er Israels nærmeste allierte i Midtøsten. Dette var en overaskende strategi som implisterte allianseinngåelse med en truende part, bandwagoning, fordi Israel er Syrias fremste fiende. Strategiene lar seg altså kombinere. Også Jordans sidevalg under Golfl~risen var en kombinasjon av to strategier. Jordan sto utenfor alliansen, og ble dermed oppfattet som Iraks allierte. Landene var nære allierte før krisen, og i deres allianseforhold var Irak den dominerende parten. Jordans alliansevalg kan derfor forklares ut fra teorien om at svake stater allierer seg med en truende eller dominerende part i frykt for å miste Irak som beskytter av andre fiender som Israel..Den andre strategien var omnibalansering. De fleste jordanerne, hvorav majoriteten er palestinere, oppfattet Saddam Hussein som regionens fremste panarabist, og de støttet han i kravet om å se annekteringen av Kuwait i sammenheng med israelsk okkupasjon av arabisk territorium. Jordan påbegynte i 1989 en demokratiseringsprosess, og dette, i tillegg til landets økonomiske avhengighet av Irak, gjorde det vanskelig for kong Hussein å alliere seg mot landet. Jordan støttet Irak for å berolige intern opposisjon, for å sikre regimets overlevelse. | nor |