| dc.description.abstract | KONFERANSEN OM SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA. ET KOOPERATIVT SIKKERHETSREGIME? INSTITUSJONALISERINGEN AV KSSE I ET REGIME-ENDRINGSPERSPEKTIV, 1975-1992.
(1) Problemstilling: Denne oppgaven tar utgangspunkt i begrepet "kooperativt sikkerhetsregime", og analyserer institusjonaliseringen av KSSE i et regimeendringsperspektiv, 1975-1992. I oppgaven forsøker jeg å bestemme KSSEs aktualitet og status som et regionalt sikkerhets- arrangement, og gi en regimeteoretisk fortolkning av de kvalitative endringer som har funnet sted innen KSSE-rammen.
Analysen søker å gi svar på:
- Om KSSE utgjør rammen om et kooperativt sikkerhetsregime?
- Hvilke funksjoner ivaretar KSSE som et regionalt sikkerhetsarrangement?
- Hvilken betydning KSSE har hatt for deltagerstatenes utenriks- og sikkerhetspolitikk?
- Om KSSE har utviklet regimedannelser innenfor funksjonelt avgrensede saksområder i Helsinki sluttakten?
- I hvilken grad KSSE har utviklet kollektive sikkerhetsstrukturer på regionalt nivå?
- Hvilken betydning KSSE-konferansens institusjonelle design har hatt for dynamikken i institusjonaliseringsprosessen?
Regimebegrepet synes bare å ha funnet begrenset anvendbarhet på området sikkerhetspolitikk. Og det hersker en del uklarhet om hva "sikkerhetsregimebegrepet" egentlig dekker. Derfor har jeg valgt å vie den teoretiske diskusjon forholdsvis stor plass i oppgaven.
(2) Kilder og datainnsamling: Helsinki-sluttakten 1975, Paris-Charteret 1990 og slutt-dokumentene fra oppfølgingskonferansene i KSSE utgjør de viktigste primærkildene. En rekke artikler, kommentarer, taler og innlegg fra oppfølgingskonferansene er dessuten systematisert og publisert, slik at det er mulig å fange opp nyanser, forventninger, ulike posisjoner og motstridende interesser blant deltagerstatene i forholdet til sentrale forhandlingsemner, og som nødvendigvis ikke gjenspeiles i de offisielle KSSE-dokumentene. Inspirasjon og ide til hovedoppgaven, bygger først og fremst på tysk forskningsmateriale. Dette gjelder både valg av KSSE som case, og i valget av en regimeteoretisk tilnærming til området sikkerhetspolitikk.
(3) Oppgavens struktur: Kapittel 1: Innledningsvis foretas en begrepsavklaring av internasjonale regimer og sikkerhetsregimer. Det teoretiske fundament for problemstillingen bygges i to omganger.
Kapittel 2: I en systemteoretisk ramme plasseres regimebegrepet på systemnivå, hvilket angir muligheter og begrensninger for et kooperativt sikkerhetsregime. I Kapitlene 3-5 plasseres regimebegrepet på prosessnivå, hvor institusjonalisering drøftes i et regimeendringsperspektiv. Dette leder frem til de hypoteser som skal testes i analysen, når det gjelder å fastslå KSSEs aktuelle status og dynamikken i institusjonaliseringsprosessen. I kapittel 6 oppsummeres oppgavens teoretiske del. Den empiriske analyse er delt i to hoveddeler: Helsinki I: "KSSEs rolle i øst-vest forholdet 1975-90" (kap.7-10); og Helsinki II: "KSSE etter utvidelse og institusjonalisering 1990-1992" (kap.11-14). Institusjonalisering analyseres som implementering og utdyping av Helsinki-sluttaktens bestemmelser.
(4) Analysens viktigste resultater: Analysen konkluderer med at KSSE best kan betraktes som en kooperativ sikkerhetsinstitusjon og ikke et kollektivt sikkerhetssystem; at KSSEs funksjon som et regionalt sikkerhetsarrangement er konfliktavverging og ikke-militær konfliktregulering; at det er oppstått regimedannelser innenfor funksjonelt avgrensede saksområder i Helsinki-sluttakten; og at det vesentlige for KSSE prosessens dynamikk ikke er formelle strukturer, men komplementære og underliggende interesser blant deltagerstatene i å videreføre samarbeidet. Analysen fremhever flere metodologiske problemer ved anvendelsen av regimeteori. Regimeteorien viser seg imidlertid nyttig for en dekomponering av "KSSE-modellen," og når det gjelder å forstå de kvalitative endringer som institusjonaliseringsprosessen innebærer. | nor |