Eiendomsskatt : Nasjonal lovgivning og praktisering av loven i Oslo og Fredrikstad

Abstract

Eiendomsskatt har eksistert i Norge i århundrer, og var frem til midten av 1800-tallet den viktigste skatten Staten krevde inn fra privatpersoner. I dag har inntektsskatten denne rollen. Den private eiendomsskatten er nå på et lavt og ubetydelig nivå på det nasjonale plan. På individnivå og for den enkelte kommune betyr den imidlertid desto mer. I denne oppgaven beskrives de prosessene og diskusjonene som har foregått i nasjonal sammenheng vedrørende Stortingets håndtering av loven, og deretter diskuteres Oslo og Fredrikstads ulike praktisering av den frivillige eiendomsskatten. En diskusjon om den frivillige kommunale eiendomsskatten handler blant annet om styringsnivå mellom Stat og kommune og dermed faktorer som autonomi, effektivitet og demokrati. Men det handler også om partipolitisering, interesseorganisasjoner og velgeroppslutning.

Staten har overtatt styringen av kommunenes økonomi med blant annet bestemmelser om størrelse på skattøre, overføringer og inntektsutjevning, samt at den har vedtatt en betydelig rettighetslovgivning av tjenester hvor kommunene har fått ansvaret for utføringen av disse. Stortinget har imidlertid ikke fratatt kommunene ansvaret for den frivillige kommunale eiendomsskatten, som er hjemlet i Eiendomsskatteloven av 1975. Stortinget utvidet tvert i mot - med virkning fra januar 2007 - lovhjemmelen til å kunne velge å skrive ut skatt i hele kommunen, og ikke bare i områder vagt definert som utbygd på byvis . Mange hytter befinner seg i de utvidete skatteområdene. Hytteeiere som ikke også bor i hyttekommunen blir avkrevd skatt uten å kunne formelt påvirke lokalpolitikernes beslutninger gjennom valg. Det skaper splid.

Stortingspolitikerne har ikke klart å bli enige om en lik nasjonal takseringsmåte, og takseringsmetoden fra den gamle Byskatteloven av 1911 gjelder fremdeles. Takseringen kan lett bli tilfeldig. Kommunestyrerepresentantene har stor frihet til å bestemme både det geografiske skatteområdet, takseringsmetoden og beløpet det skal beregnes skatt av, skattesatsen og eventuelle bunnfradrag. Forvaltningsloven gjelder ikke for Eiendomsskatteloven. Eiendomsskatteregisteret gjør at det er lett å få innsyn til å sammenligne størrelsen på takst og innkrevd eiendomsskatt både mellom kommuner og innen kommunen, men ikke innsyn til hvilket skjønn som ligger til grunn for takseringen og behandling av klager. Dette skaper tvister.

Spørsmålet om eiendomsskatt har vært svært aktuelt under kommunevalgkampen 2007. Mange hevder at skatten blir tilfeldig og også urettferdig siden den er en objektsskatt som ikke tar hensyn til eierens gjeld på eiendommen eller øvrige økonomi. Andre hevder at akkurat det er bra, da kan ingen vri seg unna ilignet eiendomsskatte, slik man kan manipulere seg unna formuesskatt. Det skaper også splid. For kommunen og dens borgere står i grunnen valget mellom eiendomsskatt og et høyere tjenestenivå, eller ingen/lavere eiendomsskatt og et lavere tjenestenivå. Økonomi spiller en stor rolle for valget, men man kan også hevde at det er like mye et ideologisk valg over kommunens ansvar og størrelse. Det er alltid en mulighet til å effektivisere eksisterende kommuneorganisasjon og tjenester. Staten tillater ingen forskjell på områder som helse og utdanning, så omprioriteringen må komme på andre områder.

De fleste partiene har inntatt klare standpunkt for og i mot både eiendomsskatt og størrelse på tjenestenivå. Deres representanter, velgere, interesseorganisasjoner og media har engasjert seg og deltatt i debatter og aksjoner. Denne debatten kan også gi seg utslag ved at kommunens innbyggere, som kanskje har definert sin rolle mot kommunen mest som bruker, blir mer oppmerksom på sin rolle og ansvar som borger. Spørsmål om eiendomsskatt er et politisk spørsmål som skaper engasjement på mange plan. Det er dette jeg ønsker å belyse i min oppgave.