| dc.description.abstract | ORGANISERT REPATRIERING AV FLYKTNINGER TIL KAMBODSJA: "A MODEL FOR SUCCESS" ELLER "A BUS RIDE TO NOWHERE"? EN ANALYSE AV DET INTERNASJONALE FLYKTNINGREGIMET.
Fra mars 1992 til april 1993 returnerte over 360 000 kambodsjanske flyktninger til hjemlandet etter å ha tilbragt opptil 12 år i leirer i Thailand. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) var gitt ansvaret for å organisere repatriering av flyktningene.
I ettertid kaller Høykommissæren programmet en suksessmodell, mens andre hevder reptrieringen var "a bus ride to nowhere". Den internasjonale organisering som var involvert, har jeg forsøkt å begrepsfeste gjennom en tolkning av regimeperspektivet. Det internasjonale flyktningregimet er FNs samlete innsats spesielt rettet mot løsning av flyktningproblemer. Definisjonen utdypes i oppgaven.
Oppgaven besvarer en todelt problemstilling der det første spørsmålet er:
Hvor effektivt var det internasjonale flyktningregimet ved repatriering til Kambodsja?
Effektivitet er grad av 1øsning på det problemet regimet er satt til å løse. I relasjon til menneskerettighetene, inkludert den spesifikke flyktningretten, skal flyktningregimet skaffe sikre og varige løsninger på flyktningeproblemer. På bakgrunn av regimets prinsipper, normer og regler hevder jeg at tre rettigheter må implementeres for at regimet skal oppfattes som effektivt ved repatriering:
* Frivillighet: Retten til selv å velge om man vil reise hjem eller bli i eksil.
* Bosetting: Retten til fritt å velge oppholdssted ved retur til eget land.
* Reintegrasjon: Retten til sosial trygghet og økonomiske goder ved retur til hjemlandet.
Dersom repatriering skal være en sikker og varig løsning må disse tre rettigheter implementeres.
Man kan ikke logisk slutte at der implementering skjer er regimet effektivt. For å nærme meg en konklusjon på regimets effektivitet har jeg derfor inkludert et spørsmål til i problemstillingen:
Hvilke faktorer påvirket regimets effektivitet?
Her har jeg stilt opp en kausalmodell der de respektive holdninger og atferd til Thailand, bidragsytere og kambodsjanske fraksjoner vurderes som grunnleggende årsaksvariabler, mens flyktningregimet er en mellomliggende variabel. Hypoteser om påvirkningsforhold er postulert. I tillegg åpner jeg for alternative forklaringer. En slik forklaring finner jeg i det internasjonale menneskerettighetsregimet. Jeg setter her et skille mellom FNs generelle innsats på området "menneskerettigheter" og FNs innsats spesifikt rettet mot å løse flyktningers problemer. Distinksjonen er problematisk, men nødvendig for å foreta analyse.
Noen sentrale funn: Oppgavens underlag er primært skrevet materiale. Dokumentasjonen har jeg skaffet etter opphold i Phnom Penh og Bangkok (3 mnd. opphold i Kambodsja og Thailand). Ved hjelp av det analytiske utgangspunkt og dette materialet har jeg gjort en del funn. Her er noen av dem:
Frivillighet: Thailand og bidragsytere la ned et visst press for at flyktningene skulle returnere. Implementering av denne rettigheten ble videre komplisert av at de fleste flyktningleirer ble administrert av kambodsjanske fraksjoner, der det særlig ble fryktet at Khmer Rouge ville tvinge flyktninger til å returnere til områder gruppen kontrollerte i Kambodsja. Selv med disse komplikasjoner maktet flyktningregimet å implementere retten til frivillig retur, selv om informasjonen flyktningene ble gitt, var noe mangelfull. Flyktningene ble på forhånd ikke godt nok informert om krigshandlinger, stort omfang av miner og jordmangel.
I de senere år er det akseptert av flyktningregimet ikke bare skal organisere retur, men også sikre fritt valg av oppholdssted og reintegrasjon (her har det skjedd en endring innad i regimet). Spesielt sistnevnte har vært omdiskutert, der skillet mellom kortsiktig bistand rettet mot returnerte flyktninger og langsiktig bistand siktet inn mot befolkningen som helhet, er et konfliktspørsmål. I repatrieringsprosessen ble dette dilemmaet forsøkt løst gjennom et samarbeid mellom UNHCR, United Nations Development Programme og World Food Programme.
Noen av flyktningene kunne vanskelig returnere til ønsket bosettingssted fordi krigshandlinger og stort omfang av miner satte sikkerheten deres i fare. UNHCR kunne ikke direkte forhindre at flyktninger reiste inn i slike områder. I disse områder (no-go areas) ble flyktninger ikke godt nok integrert. Enkelte av dem ble internt fordrevne.
I andre områder maktet returnerte både å skaffe seg hus og tjene til livets opphold. Det var mange vansker ved implementering av rettighetene fritt valg av oppholdssted og reintegrasjon, men likevel mener jeg flyktningregimet til en viss grad var effektivt på dette området. For andre grupper av returnerte hadde ikke regimet særlig effekt på implementering av deres rettigheter.
I et tilløp til konklusjon hevder jeg at regimet vanskelig kan bestemmes som enten effektivt eller ineffektivt, men at vektskalen klart heller mot effektivt. Effekten av flyktningregimet ved repatrieringsprosessen til Kambodsja virket betydelig inn på løsningen av flyktningenes problemer.
Lærdom? Studien viser at internasjonal organisering av repatriering kan være en sikker og varig løsning på flyktningers problemer. Dette betinger imidlertid at aktuelle bidragsytere støtter flyktningregimets virksomhet. Videre betinger dette at det opparbeidets en riktig problemoppfatning: Repatriering er nemlig ikke en enkel "optimal solution". Internasjonal innsats ved repatriering vil derfor ofte omfatte mer enn å sponse billetten hjem. | nor |