| dc.description.abstract | En utbredt antakelse i studiet av Internasjonal Politikk er at utenrikspolitikk skal fremstå som ’above politics’, og at politikk i genrell betydning ’stops at the water’s edge’. Det moderne statssystemets skille mellom nasjonal og internasjonal diskurs, og mellom innenrikspolitiske og utenrikspolitiske beslutningspraksiser mer spesifikt, har den konsekvens at utenrikspolitikk fremstilles som konfliktfri som sådan. Avpolitisering av utenrikspolitikken blir innarbeidet som en selvfølgelighet, og blir tatt for gitt. Denne oppgaven setter spørsmålstegn ved en slik antakelse. I stedet antydes tre forutsetninger om konsensus: At det er en sosial relasjon, at sosiale relasjoner alltid vil være kontingente, og at dette alltid vil innbefatte en eller annen form for maktrelasjon. Gitt at ’politikk’ innbefatter å konstituere det sosiale på bestemte måter, er heller ikke utenrikspolitikken fristilt fra politikk som sådan. Makt er alltid involvert i arbeidet med å fremstille en virkelighet som er kompleks, heterogen og forbundet med politisk kamp, som homogen, upolitisk og naturlig. Ut ifra en slik forståelse vil det å fremstille norsk utenrikspolitikk som upolitisk i seg selv være en politisk handling. Det er denne type praksis som er utgangspunkt for oppgaven.
Oppgavens hovedanliggende er å spesifisere hvordan utenrikspolitisk konsensus blir muliggjort og holdt oppe over tid, innenfor en spesifikk lokalitet. Målet er å vise hvordan den
makten som muliggjør konsensus, virker i praksis, og hvilke politiske effekter den har. Dette gjøres ved å gripe fatt i ordningen med den utvidete utenrikskomité på Stortinget. Ved å konkretisere hvordan komiteens ulike praksiser, teknikker og strategier for å skape og
opprettholde konsensus fungerer, spesifiseres samtidig de spesifikke maktmekanismene som produserer konsensus som handlingsbetingelse i norsk utenrikspolitikk. Oppgaven viser hvordan komiteen aktivt bidrar til å avpolitisere utenrikspolitiske spørsmål ved at antagonistiske motsetninger og konflikter blir holdt skjult og modereres. Komiteen reaktiverer ikke, men sedimenterer det politiske utgangspunktet, ved at konsensus fremstår som normalt.
Hovedfunnet i analysen er at komiteens praksis med å opprettholde konsensus bryter sammen når den møter grunnleggende motstand mot komiteens hovedoppgave: å ivareta landets nasjonale interesser ved å sikre utenrikspolitisk enighet utad. Konsekvensen er at behandlingen av de utenrikspolitiske saker dermed blir politisert, og bryter med komiteens grunnregel om at intern uenighet ikke synliggjøres utad. Utenrikspolitisk avpolitisering blir derfor mye vanskeligere å oppnå.
Det metodiske og teoretiske opplegget som benyttes i oppgaven er diskursteoretisk, med en spesiell vektlegging av Foucaults maktbegrep. En gjennomgang av foreliggende forskning om komiteen spesielt, og norsk parlamentsforskning mer generelt, viser nemlig at man mangler et relevant maktbegrep for å forstå hvordan konsensus skapes og opprettholdes over tid. Fordi konsensus er avhengig av makt for å bli holdt oppe over tid, uten å møte for mye motstand, og for å fremstå som normalt, blir det en sentral forskningsoppgave å spore denne maktens forskjellige historiske uttrykk. Det er det som blir gjort i oppgavens to analysekapitler.
Det første kapitlet dreier seg om komiteens forløpere, i perioden 1917-23, og vektlegger den konflikten som oppsto i kjølvannet av komiteens opprettelse. Det vises hvordan disse forløperne materialiserte utenrikspolitiske beslutningspraksiser som ikke passet inn i norsk politisk diskurs. Ergo måtte det oppstå konflikt. I tillegg til å vise hvordan man unngikk denne konflikten ved å tilpasse komiteen mest mulig til de innenrikspolitiske beslutningsprosedyrer, vektlegges ulike konsensusdannende praksiser innad i komiteen. To poenger fremheves. For det første betydningen til komiteens senere formann, og Stortingets ledende utenrikspolitiker i hele mellomkrigstiden, Carl J. Hambro. Det vises hvordan Hambro vektla at Stortinget skulle ivareta landets nasjonale interesser, fremfor å kontrollere regjeringen, og derigjennom forlange økt åpenhet og debatt i utenrikspolitiske saker. For det andre nevnes komitémedlemmenes ulike former for moderasjon og lojalitet overfor regjeringen, og i den sammenheng hvordan forskjellige maktformer ble produsert for å opprettholde komiteens konsensusskapende praksis.
I det andre kapitlet flyttes fokus mot mikronivået i komiteen, mot ulike praksiser i Den utvidete som har bidratt til å avpolitisere utenrikspolitiske saker. Perioden dekker årene 1945-50.
Med grunnlag i komiteens egne møtereferater blir to forhold spesielt vektlagt. For det første hvordan komiteen bidro til å regissere den utenrikspolitiske debatten på Stortinget. For det andre komiteens praksis med å skrive innstillinger til Stortinget. Hovedpoenget med kapitlet er å studere grensen for konsensusdannelse. Kommunistenes betydning blir i denne sammenheng fremhevet. Partiets representant i komiteen, Johan Strand Johansen, brøt med komiteens grunnleggende oppgave som besto i å sikre landet et samlet utenrikspolitisk syn utad. Det blir gitt flere eksempler på hvordan komiteen intenst forsøkte å motarbeide Strand Johansens kritikk, for å opprettholde sin konsensusdannende praksis. Imidlertid var motstanden for sterk. Det blir vist hvordan man til slutt ekskluderte Strand Johansen, nedla hele ordningen, og gjenopprettet en ny komité der kommunistene ikke hadde adgang.
Selv om oppgaven ikke har noe generaliserende siktemål, nevnes likevel noen nyere eksempler på komiteens praksis i oppgavens konklusjoner. Uten å gi noen entydige svar, stilles det spørsmål ved komiteens fremtid. Gitt at Den utvidetes eksistens hviler på en grunnleggende motsetning mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, og derigjennom reproduserer det internasjonale statssystemets logikk, taler mye for at den økende destabiliseringen av dette skillet, på sikt, vil gjøre det vanskelig for komiteen å oppnå den oppslutning og legitimitet som er nødvendig i et senmoderne samfunn som det norske. Mye taler i hvert fall for at denne opprettholdelsen begynner å bli vanskeligere å bære, ikke nødvendigvis fordi skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk står i fare for å kollapse, men fordi skillet forskyves. | nor |