| dc.description.abstract | DET GLOBALE DRIVHUSETS ETIKK. EN UTLEDNING AV PRINSIPPER FOR RETTFERDIG FORDELING AV GODER OG BYRDER INNEN EN INTERNASJONAL KLIMAAVTALE
Den sentrale problemstillingen i oppgaven er som følger: Hva kan oppfattes som rettferdig fordeling innen et klimaregime, og i hvilken grad kan felles gjennomføring (FG) og omsettbare kvoter (OK) som mekanisme opprettholde slik fordeling? Problemstillingen har sin bakgrunn i drivhuseffektens problemdiagnose, som karakteriseres ved asymmetri, særlig mellom "Nord" og "Sør", og inkongruensproblemer. Dette er begrunnelsen for at det er nødvendig med internasjonalt samarbeide for å kunne møte klimaendringer, og herunder at fordelingsspørsmål vil stå sentralt når slikt samarbeide skal vedtas og iverksettes.
Fordelingsspørsmål som reiser seg på klimafeltet kategoriseres i en åttefeltstabell etter hvorvidt de omhandler fordeling av goder eller byrder, grunnet i årsaker til eller effekter av potensiell klimaendring, mellom stater eller generasjoner. Disse fordelingsspørsmål utgjør oppgavens analytiske rammeverk, og strukturerer følgelig drøftelsen. Et utvalg liberal politisk teori utgjør det teoretiske rammeverk for diskusjonen av hva en rettferdig fordeling generelt, og på klimaområdet spesielt, kan innebære. Her tas det utgangspunkt i (1) den klassiske utilitarisme, som har visse fellestrekk med mekanismene FG og OK som vurderes nærmere. Hovedtyngden ligger imidlertid på (2) John Rawls Rettferdighet som Rimelighet (1971), supplert av Charles Beitz (1979-1980) og Raino Malnes (1990). Som alternativ presenteres (3) Robert Nozicks Anarki, Stat og Utopia (1974). Følgende fordelingsprinsipper kan utledes fra de tre bidrag: (1) Et utilitaristisk prinsipp anbefaler den fordeling som bidrar til å maksimere total nytte av de impliserte interesser. (2) En Nozick-inspirert fordeling aksepterer en fordeling som rettferdig såfremt den oppsto av en annen fordeling via en legitim prosess, der enhver forvalter produktet av sitt arbeide og all overføring skjer frivillig. (3) Det rawlsianske prinsipp definerer rettferdig fordeling som lik fordeling, såfremt ikke ulik fordeling er til størst fordel for de verst stilte.
En prosedural metode benyttes for å velge det fordelingsprinsipp som synes rimelig. Jeg etablerer en hypotetisk klimaposisjon, der partene fratas all kunnskap om hvilket samfunn de lever i. Beslutningskriteriet er som hos Rawls maksiminregelen, der det prinsipp som har best verste utfall foretrekkes. Jeg konkluderer at det rawlsianske prinsipp vil velges, med følgende begrunnelse: Det bistår taperne i drivhuset, de som har få utslipp, rammes hardest og står dårligst rustet; de som bør prioriteres ut fra årsaks- og effekt-komponenten. Ansvarlige for klimaendringer rammes minst og kan best imøtekomme drivhuseffekten. Prinsippet åpner for overføringer, som gjør det mulig for verre stilte å dekke grunnleggende behov uten å gå på akkord med framtidige generasjoners interesser, og kompensasjon, som bidrar til at flere kan gjennomføre klimastabiliserende tiltak på sikt. Prinsippet beskytter også framtidige generasjoner mot diskontering ved at maksimin i praksis fungerer som et føre-var. Prinsippet skal sikre rimelige levevilkår for alle, lik tilgang til felleseiet atmosfæren, og forventes å opprettholdes på sikt, dersom det iverksettes i praktisk politikk.
I oppgavens siste del diskuteres hvorvidt FG og OK er forenlig med det rawlsianske prinsipp for rettferdig fordeling. Konklusjonen her er at mekanismene må modifiseres dersom de skal kunne fordele rettferdig. Stikkord her er forholdet mellom kreditt og overføringer, hvordan overskuddet disponeres, samt hvordan de initielle utslippsrettighetene fordeles. Her anbefales en per capita kvotefordeling fordi den ivaretar kravet om lik rett til ressursene, sjanselikhet, forurenseren betaler, og økonomisk rettferdighet da det justeres for vilkårlige fordelinger og asymmetri, gir overføringer til Sør og styrker hensynet til framtidige generasjoners interesser og rettigheter. En slik test viser at det rawlsianske prinsipp, til tross for manglende substansielt innhold, kan være relevant ut fra dets foreskrivende funksjon. Dermed kan det fungere som en begrunnelse for vanskelige valg som må tas når knappe goder skal fordeles, og gi legitimitet til fordelingen. En normativ forankring av fordelingsmekanismen i klimasamarbeidet kan virke stabiliserende, motivere og øke gevinsten. En vektlegging av rettferdig fordeling kan med dette styrke klimaregimets økologiske effektivitet og kostnadseffektivitet, redusere den eksisterende asymmetri og øke rekkevidden av det politiske mulighetsrom. | nor |