| dc.description.abstract | REGIONALT SAMARBEID VERSUS APARTHEID. SADCC -LANDENES BESTREBELSER PÅ Å REDUSERE TRANSPORTAVHENGIGHETEN TIL SØR-AFRIKA PÅ 1980-TALLET.
Temaet for min hovedoppgave er transportsektoren i det sørlige Afrika på 1980-tallet. Det var en sentral målsetting for Southern African Development and Cooperation Conference (SADCC), som ble opprettet i 1980 og som dengang besto av ni stater*, å redusere transportavhengigheten til Sør-Afrika. Dette lyktes de ikke spesielt godt med. Ved utgangen av 1980-årene gikk stadig en stor andel av innlandsstatenes oversjøiske utenrikshandel via sørafrikanske transportruter og havner. I en tid preget av sterk konflikt med apartheidregimet i Sør-Afrika var dette et politisk problem. Oppgavens formål er å forklare hvorfor ikke SADCC- landene klarte å redusere denne transportavhengigheten.
På grunnlag av et realistisk perspektiv har jeg gått ut i fra at statlige aktører er de sentrale på den internasjonale politiske arena, og at disse opptrer som nogenlunde rasjonelle og enhetlige i sin utenrikspolitikk. Videre har jeg antatt at "makt" og "interessefellesskap" er sentrale variabler for hvordan et regionalt samarbeid utarter seg.
Professor Gavin Maasdorp (1991) ved University of Durban har oppsummert transport-problematikken i det sørlige Afrika i tre overordnete dimensjoner, henholdsvis sikkerhetsmessige, tekniske og administrative. Også andre forhold har blitt trukket frem av ulike forskere, men ut fra teoretiske og empiriske betraktninger virker det rimelig å fokusere på de tre nevnte dimensjoner.
Av disse kan det sikkerhetsmessige tilsynelatende virke mest sentralt. Sør-Afrika med sine "proxies" førte en aktiv destabiliseringspolitikk i regionen, og infrastrukturelle installasjoner var i den sammenheng et yndet sabotasjemål. Denne trusselen kunne bekjempes enten gjennom lokale beskyttelsestiltak av de enkelte transportkorridorer eller gjennom en mer omfattende bearbeidelse av Sør-Afrikas utenrikspolitikk. Den lokale strategien ble forsøkt da rundt 10 tusen soldater ble utplassert for å beskytte Beira-korridoren gjennom Mosambik. Transportmø nsteret forble imidlertid stort sett uendret. Selv etter Sør- Afrikas tilbaketrekning fra krigen i Angola, og etterhvert også omformulering av sin utenrikspolitikk, ble ikke de regionale transportkorridorene tatt mer i bruk. Det kan dermed konkluderes med at det sikkerhetsmessige aspektet i hvert fall ikke hadde noen selvstendig innflytelse på det regionale transportmønsteret, som kan oppfattes som et mal på innlandsstatenes transportavhen gighet.
De tekniske problemene var i større grad et økonomisk spørsmå1. SADCC-landene hadde selv lite ressurser å bidra med. Med omfattende bistand fra flere donorer, derav Norge, ble likevel store deler av det regionale transportnettverket rehabilitert. Selv ikke dette førte imidlertid til merkbare endringer i transportmønsteret.
Administrasjonsproblematikken gjensto da som en siste barriere for en fri og uavhengig transportsektor. Eksterne aktører hadde på dette området liten innflytelse. Administrasjons-problematikken var langt mindre ressurskrevende enn andre typer problemer, og burde derfor vært mulig å 1øse på et regionalt politisk nivå. Flere forhold tyder imidlertid på at SADCC- landene stadig sliter med administrative problemer. På grunnlag av denne analysen har jeg dermed konkludert med at SADCC-landene selv må rydde opp i interne forhold om de skal kunne gjøre seg noen reelle forhåpninger om å nå sine målsettinger.
* Angola, Botswana, Lesotho, Malawi, Mosambik, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. Namibia ble det tiende medlem i 1990, mens Sør-Afrika kom med høsten 1994. SADCC skiftet forøvrig navn til Southern African Development Community (SADC) i 1992. | nor |