| dc.description.abstract | Hovedformålet med denne oppgaven har vært å se på betydningen av parlamentarisk erfaring for renominasjon. Ved å se nærmere på kampsituasjoner, hvor en sittende representant blir utfordret, vil en kunne forklare hvorfor kandidat A slår kandidat B. Fra tidligere kjenner man til representasjon ut i fra kjønn, geografi og alder. Jeg har prøvd å si noe om hvorfor for eksempel kvinne A vinner over kvinne B.
Det ble satt opp fem arbeidshypoteser om sammenhengen mellom sannsynligheten for renominasjon og ulike egenskaper ved kandidatene og deres omgivelser. Arbeidshypotesene tok opp forklaringsfaktorer som renommé, gruppebasisens bredde, å ha sittet i to perioder, kontroll med alternative kommunikasjonsnett og tidspunkt for kandidatlansering. Det ble så valgt ut fire fylkespartier i Høyre hvor det var strid mellom en sittende representant og en utfordrer. Fylkene som ble valgt var Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Buskerud. I to av fylkene var det to kampsituasjoner, i de øvrige fylkene var det en i hver, dvs. i alt seks kampsituasjoner. Forklaringene av utfallene ble brukt til å belyse arbeidshypotesene. Analysen av fylkesnominasjonene ble gjennomført på grunnlag av intervjuer med arbeidsutvalg og nominasjonskomiteer i de enkelte fylkene.
Renominasjonsgraden for Høyre og Arbeiderpartiet i perioden 1953–85 er beskrevet. For Høyre var den på 72,6% og for Arbeiderpartiet 70,3%. Dette er lavere enn renominasjonsgraden i USA og i Storbritannia, hvor den var 90%. Forklaringen på at renominasjonsgraden var lavere i Norge, kan være at det i de to andre landene var mulig å bruke kun de tilfellene hvor det er søkt gjenvalg, mens man i Norge, hvor nominasjonen er en lukket prosess, ikke kan finne ut hvem som ikke søkte gjenvalg. Man må derfor gå ut i fra at alle søker gjenvalg. Det er drøftet om det eksisterer en kritisk fase for en representant etter to perioder. For Høyre var det en slik kritisk fase. For Arbeiderpartiet var det ikke slik. Det ble påpekt en rekke mulige forklaringer på hvorfor det var slik. Disse var: alternative karrieremuligheter, representantenes utdanningsnivå, Stortingets pensjonsreglement og lengre karrierevei på Stortinget i Arbeiderpartiet enn i Høyre.
Det ble sett på hvilke kriterier de som nominerte, la til grunn da de satte opp listen. Disse var personlige egenskaper, politiske holdninger, gruppetilhørighet og policyområder.
I mitt materiale var kommunikasjonsevner og politisk dyktighet de viktigste personlige egenskapene. På høyre/venstre dimensjonen stod partiet samlet, og en kandidat måtte representere Høyre på denne dimensjonen. De intervjuede ble bedt om plassere sine kandidater i forhold til ulike interesser og grupper en kandidat kan representere. Her kom et bilde tydelig frem: Førstekandidaten hadde en bred profil, men hadde sin basis i industri/næringsliv. Andrekandidaten representerte kvinner, sosialsektoren, ungdom, skole og landbruk. Tredjekandidaten var en mer entydig representant for industri/næringsliv.
Det er viktig å huske at de forklaringsfaktorene som ble diskutert i oppgaven, virker inn på personkabalen innenfor den rammen kjønn og geografi setter, og med utgangspunkt i det antall mandater som kan påregnes. | nor |