Fra intensjon til adferd? : EUs menneskerettighetspolitikk overfor Israel.

Abstract

Masteroppgaven Fra Intensjon til Adferd? EUs menneskerettighetspolitikk overfor Israel har som hensikt å forklare den tilsynelatende dissonansen mellom intensjon og adferd når det kommer til EUs menneskerettighetspolitikk overfor Israel

For å forklare denne dissonansen tar oppgaven tar utgangspunkt i tre teoretiske tilnærminger innenfor europeisk integrasjonsteori, Liberal Intergovernmentalisme, Nyfunksjonalisme og Regelbundet adferd. Hver av disse tilnærmingene dekker ulike aspekter ved hvor vidt EU prøver å fremme menneskerettigheter overfor Israel. Liberal intergovernmentalisme forklarer hvordan medlemsstatenes egeninteresser legges til grunn for EUs politikk, og at disse interessene må være sammenfallende om EU skal kunne føre en konsekvent menneskerettighetspolitikk overfor Israel. Nyfunksjonalismens forklaringskraft er noe begrenset fordi den fokuserer på hvordan medlemslandene overlater det til EUs overnasjonale organer å føre EUs Israel-politikk. Fordi Israel er et land som vekker sterke interesser blant EUs medlemsland er det begrenset hvilket handlingsrom medlemsstatene overlater til Kommisjonen. Regelbundet adferd er teorien som tar en slags gylden middelvei. Regelbundet adferd forklarer EUs intensjon på bakgrunn av et ønske om å gjøre det rette og å handle etter gitte normer og regler. På denne måten fungerer EU som normgiver overfor medlemslandene. Men medlemslandenes sosiale relasjoner, historiske erfaringer og tilhørighet til andre institusjoner enn EU er med på å påvirke ønsket om regelbundet adferd. Både regelbundet adferd og intergovernmentalismen har god forklaringskraft på oppgavens problemstilling og er på mange måter komplementære teorier.

Analysen er basert på ulike EU-dokumenter, blant de viktigste er Israels handlingsplan, assosieringsavtale og landrapport. Empirien bygger mye på sekundærkilder i form av artikler og presseoppslag. Gjennomgang av aktuell teori og empiri i oppgaven, viser at det er avstand mellom EUs intensjoner om å fremme menneskerettigheter og faktisk adferd i henhold til å fremme menneskerettigheter i Israel. Dissonansen kan forklares på bakgrunn av ulike variabler. I denne sammenheng var det ingen variabler som utpekte seg i stor grad. Både makt, aktører, medlemsland og EUs ulike organer er med på å påvirke EUs adferd.